Waylon trenger forhåpentligvis ingen større introduksjon for musikkelskerne, selv om han har vært død i nesten 24 år. Han spilte bass for sin venn Buddy Holly på dennes fatale siste turne i februar 1959, fikk en del hits i Nashville for Chet Atkins og RCA, men slo virkelig igjennom da han og Willie Nelson kalte seg «Outlaws» og spilte inn litt røffere country fra tidlig 70-tall. Waylon var noen ganger i Norge, turneer i 1970 og 1987, og han spilte inn duetter med ikke mindre enn to norske countryartister. G. Thomas og Stephen Ackles fikk begge to med seg legenden i studio og gjorde innspillinger. Siste gangen han var i Norge var i 1992 med Highwaymen.
Waylon var gift med Jessi Colter i 33 år. Sammen hadde de sønnen Shooter som har blitt en anerkjent plateartist og produsent selv. For et par år siden gikk Shooter igjennom farens gamle opptak for å se om det var noe som kunne brukes til seriøse utgivelser. Han fant at faren hadde spilt inn masse låter med sitt band, the Waylors, og mye av det hadde høy kvalitet. Faktisk var det så mye bra her at Shooter bestemte seg for å gi ut tre album med helt nytt materiale. 
Den første av disse skivene foreligger nå. Platene er tenkt utgitt i løpet av noe tid slik at vi ikke får alt på en gang, men stadig har noe å se frem til. Dette er altså helt nye låter i Waylons umiskjennelige stil, nesten helt urørt fra de ble spilt inn i perioden ca. 75-85. Jeg sier nesten, for dette er jo opptak som ikke ble ferdigstilt, og med hovedpersonen borte så må man gjøre så godt man kan med det man har å jobbe med.
Det har blitt svært vellykket. 10 fine låter som bare Waylon kunne gjøre dem. Waylon baserte seg oftest på andres låter og gjorde dem til sine egne. Denne egenskapen har jo mange artister, og Waylon var svært god på å gi låtene sitt eget særpreg.
Musikerne som er med her er faste bandmedlemmer fra denne perioden som superveteranen Ralph Mooney, Richie Albright, Jerry Bridges, Gary og Randy Scruggs og mange andre. I tillegg er Tony Joe White og Jessi Colter med. Shooter fikk med noen gamle Waylors og gjorde litt ekstra spilling på noen av låtene for at de skulle låte best mulig. Dette er gjort med følelse og respekt, og man kan ikke høre hva som er «nytt» og «gammelt» i lyd­bildet her.
Dette er kanskje ikke innfalls­porten til å høre på Waylon selv om det er mye bra her, men du verden for en skive for oss som har fulgt denne artisten i mange tiår. Det blir spennende å følge Shooter i tiden som kommer og se hva han har i ermet for de neste to skivene. 
Om det er noe som må nevnes her av ikke fullt så posi­tive ting så må det være at jeg synes Waylon kommer lite frem som gitarist, og steelgitaren til Mooney kunne vi også hørt mer av. Det er jo en av mine favoritt-ting med dem, nemlig å høre hvordan de to spiller sammen og instrumentene flyter inn og ut av samspillet. Det får vi ikke her, men kanskje neste skive har det. Noen av låtene har litt brå avslutning, sikkert fordi de bare slutter sånn, og da er det bedre at det er beholdt i stedet for å legge på et halvt minutt med ny musikk for å fade ut.
Waylons eksisterende katalog er allerede så sterk at dette når ikke helt til topps, men en solid firer på terningen blir det, og jeg gleder meg veldig til neste plate i serien!