Ledfoot alias Tim Scott alias Tim Scott McConnell. Vår ameri­kanske fantastiske singer/songwriter som vi ser på som så godt som norsk, har siden tidlig på 80-tallet har vært en av mine personlige favoritter. Lenge før artistnavnet Ledfoot oppstod.
Kjærligheten brakte Tim Scott til Norge på slutten av 80-tallet, men han har aldri glemt sine røtter og skriver sanger som om han fortsatt lever midt i den tøffeste hverdagen et sted i «Badlands» i USA. Ja, du kjenner helt sikkert igjen temaet også fra Bruce Springsteens beste album Darkness On The Edge of Town fra 1978. Så fikk også The Boss i 2014 en hit med sin versjon av Tim Scotts fantastiske «High hopes», en låt han skrev for sitt band The Havalinas i USA i 1985 rett før han dro til Norge.
Måten Ledfoot beskriver desperasjon i sine historie-karakterer, der den som skyter først overlever, der mennesker på bunnen av «Badlands» har absolutt ingenting å tape på sine handlinger, der man drikker seg vekk fra bekymringer, og der primale behov for den som ikke lenger har noe å glede seg over kan være å lage helvete. I det hele tatt har historiene og karakterene Tim Scott McConnell synger om dårlige utsikter og variabelt med innsikter. Spennende bakteppe.
Både tittelsporet og a­lbumets siste låt «The Ways of man» stiller denne gang spørsmålet om hvor ærligheten og evnen til å lære av menneskets feil finnes og stiller betimelige spørsmål på våre alles vegne. Han beskriver en verden full av grådighet, hat og sinne i et usminket oppgjør med mennesket selv. Ledfoot setter søkelyset på slike temaer med sin sedvanlige barske empati. Han er en mester i å skrive karaktersterke historier om ­karaktersterke mennesker. 
Musikalsk låter det nesten som en amerikansk musikalsk fortelling i slekt med innspillingen av filmen Picnic med døden, for de som husker den. Det males ikke med rosa farger i Ledfoots verden. Det er ingen tilfeldighet at alle bilder er i sort/hvitt der han serverer usminkede historier med sin amerikanske bakgrunn som låtskriver i en mørk bluesy ameri­cana. Han er en mester i å kle opp sine mørke karakterer fra den desperate virkeligheten av USA. Man får litt av den drama­tiske virkelighetsfølelsen man fikk gjennom Thomas Selzers skildringer av livet på bygda i USA gjennom NRK-serien UXA og bokutgivelsen Amerikansk Karmageddon. Karakterer på kanten av livet i en verden vi ikke helt forstår, og som enn så oppdiktede de er i Ledfoots musikalske verden, likevel føles så levende. Det er alltid en intens lytteropplevelse å følge Ledfoots plateutgivelser. Når første låt begynner med tekstlinjen «Foran dine øyne ser du en taper...» så skjønner du at dette ikke er en vanlig sing-a-long-happy-go-lucky-tur i parken. Det er hardt, det er prøvet, det er brutalt, det er dårlige utsikter der de rike bare blir rike og alle de andre ikke lenger tror på at fremtiden er lys, og det er empati for de som sliter. Det blir ikke mer blues enn det.
Låter som «Crystal river» kunne like godt vært skrevet og fremført av Warren Zevon. Det er så bra. Og gospelfølelsen i det mørke åpningssporet «All you ever had» er rått og levende og binder fast oppmerksomheten din til du opplever brutaliteten og ærligheten når alt går til helvete på «My empty heart». Dette er historier som nesten ingen andre enn Ledfoot kunne skrevet og fremført. 
«Hard times» og «The devils game» er sterke låter på slutten av albumet. Ledfoot leverer ofte de sterkeste låtene sine mot slutten av albumet i motsetning til så mange andre. Det er sjelsettende musikk, singer/songwriter bluesy americana med en litt gotisk rock-edge. Det finnes bare én Ledfoot, og han leverer fortsatt magisk musikk for den som evner å lytte. Sett deg ned og hør på denne trolske og magiske artisten. Hans tjenester er ikke evigvarende.