Sommeren 1961 ruslet en snart 10 år gammel gutt inn på et av Woolworths mange forretninger i Los Angeles. Da hadde gutten som var født i Chicago i 1951 bodd fem år i den store byen sør i California, og grunnen til at han oppsøkte Woolworths denne dagen var enkel. Billy Branch ville kjøpe et munnspill. Etter å ha hørt andre spille dette instrumentet, var han hekta. Dette måtte han lære å spille på. Og det gjorde han. I 1969 flytta han tilbake til Chicago der noen år senere gikk ut av University of Illinois med en bachelor i Political Science. Sommeren 1969 dukket han opp under Chicago Blues Festival som den gang ble produsert av Willie Dixon, og seks år senere var han turnerende musiker med Chicago Blues All-Stars som nettopp ble ledet av Dixon. Han overtok etter hvert Carey Bells rolle i bandet, men Branch ville noe mer – han ville ha sitt eget band. Sons of Blues ble en realitet med Carey Bells sønn Lurrie på gitar, og Willie Dixons sønn Freddie på bass. Alligator Records og Red Beans Records tok dem under sine vinger, og både plate og turneer var en realitet. 
I dag har Billy Branch gitt ut 12 plater i sitt eget navn, og han har vært med på mer enn 250 innspillinger gjennom årene. Han har fått masse priser og heder, og i 2017 arrangerte Chicago Blues Fest sitt eget 40-årsjubielum for Sons of Blues. Selv har jeg hørt på de fleste av Billy Branchs plater opp gjennom årene, og jeg innrømmer gjerne at jeg har hatt problemer med å like måten Billy spiller blues på. På 1970-tallet spilte Sons of Blues mye funk i sin blues, og den gang var dette noe nytt og spennende. Men det var måten Billy spiller munnspill på jeg slet med. Altfor frenetisk for meg. Mest mulig toner på kortest mulig tid, var min mening. Men gutten ble voksen. Han roet seg, og derfor er det en lykke å høre hans og Sons of Blues nye plate «Blues is My Biography» som kom ut i begynnelsen av november. Og det er en slags musikalsk biografi Branch kommer med nå med sine Sons of Blues med god hjelp av blant andre Bobby Rush, Shemekia Copeland, Ronny Baker Brooks. Det er dessuten en fryd å høre mesteren spille sine munnspill, enten det er kromatisk eller ikke. Dette er moderne blues i all sin prakt, gode låter og gode musikere. 
Som gammel journalist vet jeg at man skal være forsiktig med adjektivene, men skitt au. Dette er et ikke mindre enn et fantastisk godt album, og en verbal rose går til medprodusent Larry Baptiste som også gjør en god jobb med hornarrangementene. 74-årige Billy Branch fortjener all mulig ros for denne plata, og det får han nok.