The Bluesmasters er en erfaren gjeng som har spilt med utallige musikere og laget flere egne album, som imidlertid har gått under radaren til undertegnede. De er Eric Moon keyboards, Tim Tucker git/bass, Kassidy Kent vok/bass, Christian Teele trommer.. Cassie Taylor (f. 1986) er datter av den unike bluesmusikeren Otis Taylor, og jeg har tidligere bare hørt henne assistere faren sin på et album. Hun har vært tilknyttet The Bluesmasters en stund, og på dette albumet har hun hovedrollen på alle ti låtene. Hun spiller også bass og banjo. Bandet pluss noen gjestemusikere og kvinnelige korister gjør også en utmerket jobb. Albumet markedsføres som «A Gospel Blues Release» og består av fem låter fra Staple Singers’ repertoar, og resten er andre coverlåter.
Åpningen er svært sterk med en av Staples' mindre kjente sanger, «Downward Road». Staples spilte den inn i 1959, og den handler om en urolig verdenssituasjon. Et passende valg av Taylor, slik verden ser ut i dag. Musikalsk er det en fartsfylt, utrolig fengende låt med kor og klagende munnspill av Doug Lynn. Dessverre er den bare 2:37 minutter lang. Den neste, «Nobody's fault but mine», er en gammel gospelklassiker, hvor Taylor legger all sin empati inn når hun synger «I had a mother that could cry». Lynn jamrer igjen i bakgrunnen, og koret støtter opp slik de gjør i hver sang på albumet. «Sit down servant» er den neste Staples-sangen; en slow burner, hvor Cassie, med skarp stemme, oppfordrer naboen sin til å sette seg ned og hvile (kjøle seg ned). Kan være nødvendig med dagens Minstagram- og Toktik-pandemi. «Wade in the water» er nok kjent for folk flest, og bandet gjør den i høyt tempo med markant fartsfylte trommer. Cassie synger med glede i stemmen. Her høres det ut som gutta i bandet synger. «You’re gonna make me cry» (med tillatelse fra O.V. Wright) seiler av gårde med et virvlende orgel og en gitar. Her har Cassie tonet ned og leverer den melankolske teksten bittersøtt. En av de beste sangene på albumet. Bra, men ikke fantastisk, er en rask «If I could hear my mother pray again», som countrysangerinnen Loretta Lynn hadde en hit med i 1965. Akkompagnementet er utrolig rått, og jeg får faktisk assosiasjoner til Hound Dog Taylors forvrengte gitar, som bare kverner bak vokalen. Jeg tror det er en lap steel der et sted også. Med «If you’re ready» vender vi tilbake til Staple Singers. En litt lettbent pop-opptreden. Fin, men ingenting bemerkelsesverdig. Sang nr. 8, «I wonder why», er også av Staples. Munnspillet, bedre beskrevet som et «munn­orgel», fyrer opp under akkompagnementet i stedet for den forvrengte gitaren. Jeg liker sangen. Den skummende «Respect yourself», en klassiker, fremføres relativt rolig og fint. Den siste sangen, Aretha Franklins «Chain of fools», gjør Cassie med en skrapete stemme og høres rett og slett veldig Aretha ut.
Et veldig sterkt album. Men jeg forstår de som heller vil ha Pops karakteristiske tremolo i stedet for den hakkete, sprukne gitaren på de fleste sangene. Dette er imidlertid The Bluesmasters og Classie Taylors album, hvorfor skulle de prøve å høres ut som Staple Singers? Sangene er korte, men til slutt kan det fortsatt være bra så lenge ­akkompagnementet er det. Kort, men intenst og effektivt. 
Et blikk på nettet viser at Classie har gjort innspillinger før med The Bluesmasters og at bandet har et 20-års­jubileumsalbum på gang. To av årets oppdagelser for meg; Cassie og The Bluesmasters.