Clifton Chenier ble født i Opelousas i 1925, så dette er en velkommen – og strålende – hyllest til zydeco-mesteren. En like klar lytteopplevelse som det var å dra og se Clifton med band på Domino i Stockholm i 1979.
Produsentene Joel Savoy og Steve Berlin (Los Lobos) har gjort en fantastisk jobb med de 14 sangene, hvorav alle unntatt to er kreditert Clifton som komponist. Hver sang har en eller flere solister, og kompet varierer også – vi kjenner igjen navn som Lee Allen Zeno (bass) og Robert St. Julien (trommer) i noen sanger. Det er umulig å velge én eller to favorittsanger, de er alle av så høy klasse. Jeg er spesielt rørt av vokalbidragene fra Johnny Nicholas med kvinnelig vokalbacking i «My soul». Mye krutt også i Marcia Ball i en annen blueslåt, «I may be wrong», mens Lucinda Williams og Tommy McLains røffe duett i sumppop/country-sangen «Release Me» får nakkehårene til å reise seg. Det er vanskelig å skille mellom trekkspillernes særpreg, som er Steve Riley, Nathan Williams Jr., Keith Frank, Curley Taylor, Anthony Dopsie, CJ Chenier, Josh Baca og Geno Delafose. Det meste er selvsagt Cliftons kraftfulle sound. Saksofonisten Derek Huston gjenskaper John Hart med nøyaktighet og får mye plass. Selvfølgelig har gitar og keyboard soloer her og der. Sherelle Chenier Mouton er flittigst på rubboardet.
Dette er et av årets mest etterlengtede album. Som en anmelder skrev: ”…a history lesson, a block party, a revival tent”.  Men zydeco er ikke museumsmusikk, den lever og trives i Louisiana. Turnerer også. Jeg får tårer i øynene når albumet avsluttes med «I'm coming home» med vokal og trekkspill av Cliftons sønn, CJ Chenier. Man må takke gudene for at man fikk se Clifton og hans Red Hot Louisiana Band spille på en fire timer lang dansefest i Louisiana i 1972. 
Alt overskudd fra albumet vil gå til et nyopprettet fond; Clifton Chenier Memorial Scholarship, på University of Louisiana i Lafayette.