Devon Allman

Devon Allman
The Blues Summit
Ruf Records
Fra vakre ballader til rå blues
Når man er sin fars sønn er forventningene store. Også for Devon Allman, Greggs sønn. Men mannen fra Corpus Christi innfrir disse, og mer til. Når er Devon ute med ny plate, «The Blues Summit»
Devon Allman var i sin ungdom aldri påvirket av musikken til sin far og onkel, Gregg og Duane Allman. Han møtte sin far først som tenåring, uten at det påvirket ham særlig musikalsk. Han startet The Dark Horses i St. Louis tidlig på 90-tallet, og deretter bandet Honeytribe ti år senere, noe som førte til turnering i USA, Canada og Europa. Senere kom hans store prosjekt med blant andre Cyril Neville og Mike Zito, Royal Southern Brotherhood. Uansett om han aldri likte å bli sammenlignet med sin far rent musikalsk, begynte de å nærme seg hverandre. I 2018 var The Allman Betts Band en realitet, mens i sommer kom Devons soloprosjekt «The Blues Summit». Det var vanskelig å ikke bruke det slitte uttrykket «sørstatsrock», men slik er det, men dette i positiv retning. Devon har sine røtter i sørstatene, og etter noen år på leting er han tilbake. På «The Blues Summit» har han også med seg noen venner som for eksempel Christone «Kingfish» Ingram, Jimmy Hall, Sierra Green, Larry McCray og flere til. De aller fleste låtene er skrevet av Devon selv, men også samarbeid med de overnevnte gjesteartistene. I tillegg er Willie Dixon representert med «Wang Dang Doodle» og Jimi Hendrix med «Little Wing».
Det er 10 låter på «The Blues Summit» der Devon Allman bidrar med sang og gitar. Han bruker sin «#1» Les Paul på linje med både onkel Duane og Dickie Betts fra samme band. I tillegg har han tydeligvis hørt mye på sin onkels slidespilling samtidig som han selv har et eget signaturavtrykk i spillemåten.
The Blues Summit er en god plate som spenner fra vakre ballader til rå blues, som for eksempel i «Wang Dang Doodle». En solid blåserrekke skaper et godt lydbilde, så dette har blitt ei plate å lytte til. Man finner stadig nye ting som krydrer opplevelsen. Her er det sjel så det monner, og er man ikke en hardcore bluesmann, vil denne plata bli likt over hele fjøla. Devon Allman er der oppe blant de store, for å si det slik. Og det vel fortjent.