Det er over 20 år siden jeg møtte dette toget – den gang som nå med sin saksofon i hånd. Terry Hanck er en naturkraft som jeg hadde glemt litt bort, skal jeg innrømme, men her er han spill levende med mye av den samme ustoppelige miks av swing, r&b, New Orleans grooves, blues, soulful singing og litt jazzy grooves. Noen mennesker bringer med seg en fest i sin personlighet, og i sin musikk. Terry Hanck gjør virkelig det. 
Med røtter til 50 -og 60-tallet kan ikke denne hemmeligheten av en briljant artist gjøre et dårlig album i min bok. Han har mye av den samme vidvinkelen som organisten Ron Levy som stod bak både Bullseye Blues og Cannonball Records i sin tid. Man vil heie på de som tør å sparke inn noen dører og si at: Her er jeg - dette er min greie. 
Dette nye Terry Hanck-albumet har Jim Pugh (orgel) og Mitch Woods (piano) i bandet der nevnte Ron Levy dominerte som bluesens bakmann tilbake i tid. Og apropos bakmenn er denne Little Village-produksjonen som alltid produsert av vår egen Kid Andersen. Hans gitarer ligger også “all over the place”, alltid smakfullt dandert slik vi kjenner hans produksjoner. Han har også med seg Johnny “Cat” Soubrand på gitarer. Han har vært “the main guitarist” i bandet til Terry Hanck i 20 år, og med sin beundring for alle King’ene (Freddie, Albert, B.B.) også lagt ned gitar på innspillinger med blant andre Johnny Burgin og Lynwood Slim (sammen med Kid Ramos).  
Bluessangeren J.P. Soars er med, og du legger merke til at både stemmen og saksofonen til Terry Hanck fortsatt leverer fra det overflødighets-hornet jeg husker ham som for over 20 år tilbake. Han tar for seg Wilson Picketts “Don’t let the green grass fool ya” som en orgel-shuffle, Ray Charles’ “Come back baby” fra hans debut i 1957 med et glimt av Solomon Burkes storhet i sin fremføring, Fats Dominos “Sick & tired” fra 1958 og Bobby Blue Blands “Goin’ down slow” og gjør dem totalt til sine egne. Og en ærlig Albert King gitarshuffle i “Overall junction” (no words needed).
Terrys eget materiale står ikke tilbake for noe heller. “If a politician was a doctor” har hele Neville Brothers og New Orleans med seg i grooven.  Det store og litt jazzy r&b/blues-drivet i “Run run baby” gynger slik som du husket Roomful Of Blues i gamle dager og Mannish Boys i ikke fullt så gamle. “Sick & tired” høres ut som Kim Wilson i sitt beste 50-talls r&b-spor. Og mer hyllest til New Orleans dukker opp i zydeco-giret med “Pins & needles”. Du gripes av albumets glede og føler deg oppstemt og på en fest med dette albumet. Og du kommer garantert ut på gulvet når Terry Hanck og bandet leverer hans gode gamle “When I get my shit together”. Tenk å levere med denne oppegående energien som 80-åring!!
Om Terry smiler like mye som meg mens jeg skriver omtalen om dette albumet, og det tror jeg, så er det grunn til å være optimistisk med tanke på det å bli godt voksen. Har du det ikke moro med Terry Hanck – her med Kid Andersen, Jim Pugh & co i ryggen – så får du pokker ta meg ta skylden selv. Bytt fastlege!