Major alert! Det er virkelig en merkedag dette, når et nytt album med gitar-gudinnen og den sjelfulle vokalisten Caro­lyn Wonderland ramler inn døra. Jeg husker det som om det var i går da jeg anmeldte hennes tidligste plateutgivelser tidlig på 2000-tallet. Den gangen måtte jeg opplyse mine amerikanske kontakter om talentet de hadde på sin dørstokk. Hun gikk under radaren lenge. 
Hennes Alligator-debut Tempting Fate som kom på halen av covid-pandemien i 2021 fikk jeg aldri med meg, men det gjør så inn i sjelen godt å få hennes andre album for Alligator i huset. For denne dama har gitar-sjelen til Sonny Landreth, den vokale sjelen til Bonnie Raitt, og i en slags combo av dette, roots-sjelen til Stephen Bruton. Jeg regner med at alle disse navnene står på premiehyllen din, om ikke: Det er aldri for sent å etterutdanne seg.
Carolyn har med seg en av våre favoritt-vokalister Ruthie Foster på to av låtene her, den fortsatt svært lekende Marcia Ball på tre andre (hun leverer også piano-trillene på en av dem), og Shelley King leverer “vocals all over the place”. Og følelsen av gospel, soul, blues, rock’n roll-riffs og country-licks produseres til det ypperste av legenden fra The Blasters, Dave Alvin, som også produserte hennes debut for Alligator. Det er ikke hver dag du lever, hvertfall ikke til de grader som det Carolyn Wonderland gjør her. Hvis du husker den følelsen av å gjøre alt riktig, av å ­treffe alle de livgivende tonene som texaneren Stephen Bruton gjorde før han gikk altfor tidlig bort. Her kommer hans “søster”. Og med legenden Cindy Cashdollar på steel­gitar. Uimotståelig.
Om du hører på gitar-pickingen hennes på åpnings­sporet “Sooner or later”, eller solopartiene på “I ain’t going back” og tittelsporet “Truth is”, så skjønner du hvorfor hun er den eneste kvinnelige gitaristen som har spilt med John Mayall i hans legendariske Bluesbreakers. Men hverken Eric Clapton eller Mick Taylor eller Peter Green hadde den Stephen Bruton-fargede rootsfargen i gitarspillet som Carolyn har. Det gjør henne annerledes.
Hun gjør et par fine cover­låter, som The Bands “Orange juice blues” der Marcia Ball, Shelley King og Carolyn synger levende sammen rundt førstnevntes elpiano. Men de fleste sangene er skrevet av Carolyn selv. Med killer åpningsriff på “Sooner or later” og en følsom hyllest av den avdøde pianolegenden Gene Taylor (som huskes fra The Blasters, Canned Heat, Fabulous Thunderbirds og Doug Sahm) på “Blues for Gene”. Hans livslange venn og dette albumets produsent, Dave Alvin, gråter sine følelser gjennom gitarspillet med Carolyn her. Et gitarspill som ydmykt slipper til pianisten Henri Herbert.
Den latinske følelsen av Los Lobos på Cuba med “Deepest ocean blue”, og det riffete og sannhetssøkende tittelsporet vil garantert være inspirerende for våre egne artister, som Tora. En sang som tar for seg elefanten i rommet i USA, hva sannheten er verdt for oss alle. Hvem sa at blues og rootsmusikk er gammel musikk og gått ut på dato? Denne spiller seg rett inn i det ovale rom. 
Solomon Burke, soul­legenden som kunne ta inn countryelementer uten at det ble feil, er nok stolt bivåner der oppe av sanger som “Let’s play a game” og coverlåten “Wishful thinking”, sistnevnte skrevet av den kriminelt underkjente - ifølge Carolyn - låtskriveren Greg Wood fra Houston, Texas. Jeg garanterer at følelsene vil låse opp alle de låser du kan ha fått montert i hjertet ditt her. Carolyn Wonderland låser opp alle de riktige rommene på dette albumet, det er så godt å høre henne igjen at jeg knapt kan få sagt det. Skaff deg albumet, det finnes på både CD og LP.