Når jeg setter på en ny plate med Adam Douglas er jeg aldri i tvil om de musikalske kapasitetene, evnene til å skrive og fremføre personlige låter i et rootsy og sjelfullt format. Med hjertet utenpå drakta. Jeg vet på forhånd at det meste er «top notch» når det kommer til musicianship. Det jeg alltid leter etter er hvor mye «edge» han leverer, eller rettere sagt drister seg til å levere.
For jo større risiko en stor artist og et låtskrivertalent som Adam tar, jo større er opplevelsen. Det handler ikke om kraft eller eksperimentelle fakter, og det behøver ikke være nybrottsland, men det må treffe noe inni lytteren. Noe sjelfullt der følelser skaper følelser. 
For å ta det som virkelig treffer med hans nye album så er det at følelsene, og viljen til å komme nært på, den er der. Du kjenner at Adam har «guarden» nede og slipper deg til sitt indre følelsesliv og tanker. Med ­tekster om det uforløste i oss, om å se de som fortjener det, om å høste før du sår, om kjærligheten som bærer oss gjennom en verden som består av så mye annet, og feigheten i oss alle som gjør at vi både feiler og ikke tør leve helt slik vi vet vi burde. Tekstene er inspirert av Adams egne Companions. De han har vokst opp med i nære relasjoner og de som har kommet til. Tiden i verden nå farger nok også hans tanker, selv om dette er et album med nærhet og omsorg både til seg selv og de nære rundt ham. 
Han synger både silkemykt og med edge og soulkraft gjennom albumet som er et rootsbasert singer/song­writer-album som du liker helt fra start. Det tør jeg garantere selv om innpakningen er vel trygg på noen av låtene og ikke på “the risky side of town”. Jeg er ikke noe fan av synth-riff som gir et ekko av 80-tallets Lava, som du kjenner på sangen “The first time”, men jeg kan smelte til soulballaden “When can we leave here” med Jarle Bernhoft på gjestevokal, eller med de enkle arrangementene og tekstlige ærligheten i “Be the bad guy” og “Try and fail”. Begge de sistnevnte vitner om at han har kledd av seg helt inn til skinnet, men satt til melodier som kunne vært løftet mer i takt med tekstene.
Jeg mener bestemt at Adam Douglas kunne utfordret både seg selv og oss mer enn han gjør med dette nye albumet. Men jeg opplever at mange nok av låtene vokser på meg i en grad som gjør at albumet kommer til å bli hentet frem jevnlig i sommer når jeg føler at det er tid for lounge-stemninger i mitt singer/songwriter-sultne hjerte. 
Calypso/gospel-grooven i “Peace in our time”, det store amerikanske blues/rock/r&b-soundet på “Hills of Job” tror jeg jaggu Joe Bonamassa ville ha omfavnet om noen tilbød ham låta, den oppbyggende vibben  i “One for the weird ones” som heier på kanskje nettopp deg, den praktfulle funky grooven i åpnings­sporet “Got me grateful” med kjærlighetserklæringer til den som betyr noe, den sakrale og følelsesladete bønnen i “When can we leave here?”, og vi kommer ikke utenom den nakne og avkledde “My own disguise”. Disse seks låtene løfter dette albumet veldig for meg og er praktfulle sanger fra en Adam Douglas som er selvsikker, fokusert og står støtt i produksjonen sin. 
De resterende sangene er mer på det jevne, fine uten at de berører så sterkt som man vil at musikken på et topp album skal. Det er utfordringen når du er så flink og har så sterkt musikalsk talent som det Adam har. Du overtenker, du finpusser, du vil at det skal låte smooth og sjelfullt, men risikoen er at du mister litt nerve på veien fordi du vil «please» alle. Jeg vil at platene fra Adam skal være blant de beste, og det er ikke denne, om jeg skal være ærlig, selv om det er mye veldig bra her. Båret av de nevnte sangene så det blir terningkast fem likevel. Men det henger mer etter fingertuppene enn normalt, så jeg venter enn så lenge på at Adam Douglas skal lage årets album på et senere stadium. Potensialet er ufravikelig, og det at han velger å uttrykke seg med at han på coveret sitter i skogen på et fallent tre og lager låtene, er et tegn på at øyeblikket vi ser etter kan være nærmere enn vi tror.