Denne tyske trioen fra München spiller endel i Norge for tiden, og de sto som relativt ukjent band på scenen under Blues In Hell for to år siden. Da kom de rett fra representasjon for Tyskland i European Blues Challenge der de kanskje kunne ha slåss om seieren med Harlem Lake (som vant den gangen) hadde det ikke vært for at bassisten/trommeslageren Michi Lang ble gjort tjenesteudyktig på grunn av covid bare to dager i forveien av finalen.
Muddy What? tolker sin blues på svært særegent vis. Av de 12 sangene som finnes på dette doble livealbumet, spilt inn på Victoria Teatern i Malmø, Sverige, er halvparten skrevet av bandet selv. Et par gamle tradlåter gjør de også til sine egne i “Rolling & tumbling” (som Muddy Waters spilte inn i 1950 første gang) og “Lonesome road blues” som er en bluegrasslåt som Bill Monroe, den største legenden av dem alle, gjorde i 1960.
Bandet spiller i liveformatet med mye akustisk variasjon i en instrumentering som fav­ner gitarer i flere formater, bass, trommer og mandolin. Liksom Bjørn Berge i hans hey-days tidlig på 2000-tallet oser innspillingene og fremføringene av intensitet, gnist og virtuositet blandet med ikke så rent lite originalitet. En trio som har mye å gi på en scene, som klarer å forandre Rolling Stones-låter som “Honky tonk women” og “Shine a light” til helt andre låter enn du kjenner dem som, og slik gjør dem til sine egne. Det samme må vi kunne si også om måten de trakterer Jimi Hendrix ikoniske klassiker “Purple haze” på. 
Det er old school og sam­tidig en helt ny blues i sound og utstråling. Litt med den originaliteten du kan hente ut av 16 Horsepower, Kevin Coyne, Elliott Smith, Chatham County Line, Jeff Buckley, ja nesten helt over til legenden fra Pere Ubu i David Thomas. Det krever mot, overbevisning og mye talent for å beherske dette formatet, og Muddy What? gjør det med mye overbevisning. Miksen av singer/songwriter-formatet, mye egenart som kommer både fra bluegrass og bluesens vugge tilbake i tid, gjør dette bandet verdt å oppdage. Det slår meg ikke ut, men dette er stor originalitet og mye sjel og virtuositet blandet med et pågangsmot av de sjeldne. Jeg mistenker at liveopplevelsen ville gjort meg til en større fan enn det jeg blir av bare å høre på denne doble CD-utgivelsen. En spennende trio som tenner nye bål, og får bluesen til å leve i vår tid. Litt som Alison Krauss + Union Station smeltet sammen i bluesformatet.