Noen ganger startes et band ut av tilfeldige møter over landegrenser. Inspirerte møter. Aldri har dette vært mer fremredende enn for Blues Against The Machine som har sin første konsert på Blues In Hell denne sommeren. Seks medlemmer fra fem forskjellige land som møtte hverandre under European Blues Challenge i flere trinn, og har funnet fot og kjemi for å gjøre blues sammen. Mye fot.
At bandet er sammensatt fra mange kanter reflekteres også i musikken de kommer med. En rocka bluesballade som “It is causing me pain” kunne vært gjort av Gary Moore, selv om ikke gitarspillet er like fremme og hugger. Åpningslåten “Hold on stay strong” har den store kollektive “let’s start a party”- faktoren som The Blues Brothers reiste rundt med, og “I ain’t got no money” tar over med old school blues i ånden etter Sugar Ray og Roomful of Blues i gode dager. Ikke blåserrekke her riktignok, men munnspillet og piano­spillet gjør opp mye for det. Og er ikke “I’m the one to blame” litt i bluesformen som legendariske The Band kom til Bob Dylan med på 60-tallet? 
Det er mye tidløst og underholdende her. Når du spiller debutalbumet flere ganger opplever du at dette er pokker så lett å like og svinge med i, uten at du på noe tidspunkt tenker at dette er det nye store. Litt kaldt vann må vi helle i blodet, selv om musikken er varmblodig så det holder.
De fleste av låtene er skrevet av bandets vokalist/gitarist Budda Guedes. en rolle han deler med vår egen Eric Slim Zahl. Eric bidrar med en av sangene her, og Budda som er fra Portugal, eier plateselskapet denne debuten kommer på. Budda har også produsert albumet. 
Hammond-spiller og aner­kjent boogie woogie-pianist Bart Szopinski er en viktig kraft i bandet og på dette albumet. Han holder det ­polske flagget i dette bandet, og er en som har satt Blues In Hell på hodet tidligere og vet hva han kommer til i år sammen med Eric Slim Zahl og de andre i bandet. Han er Årets pianist i Polen så mange ganger at man lett kan miste tellingen, og er tidligere også kjent i bandet Boogie Boys. Bart er nesten et band alene, og med svært drevne bluesmusikere fra både Italia og Spania i den svært anerkjente bluesmunnspilleren Danny Del Toro og bluestrommeslageren Nik Taccori er du aldri i tvil om at denne bussen sitter fjellstøtt på veien og har mye ektefølt spilleglede. Bandets sjette medlem er den porugisiske bassisten Vasco Moura.
Jeg er ikke i tvil om at bandet med dette debut­albumets innhold vil lykkes i å skape scenemagi på Blues In Hell, men jeg får litt av den samme følelsen som jeg husker at jeg hadde med Supersonic Blues Machine. Det er mye attityde og stor kunnskap om både blues og bandfremføringer, men musikken i seg selv er “too easy to forget”. Jeg liker dette, ingen tvil om at mange vil det heller, men akkurat som jeg ikke husker et dugg av hvordan sommerværet var for to år siden, tror jeg ikke jeg kommer til å huske denne debuten fra Blues Against The Machine særlig lenge.