Det første soloalbumet fra Fredrick Kaasa, en pokker så imponerende debut innenfor det vi kan kalle singer/songwriter, med følelser både i soul, r&b, blues og americana i en bred palett. På samme måte som min kanskje største favoritt i moderne tider, JJ Grey fra Florida i USA, får meg til å føle meg hjemme fra første tone, så klarer Fredrick Kaasa det samme. Hemmeligheten er at du tror på hans nære fortellinger, hans enkle, klassiske og sjelfulle låtskisser i singer/songwriter-­formatet, og kjenner at han synger dønn ærlig med hjertedøren til musikken og tekstene vidåpen. 
Tekstene handler om å ikke strekke til, indre demoner som maner til slåsskamp og øyeblikk og tanker i livet fulle av duskregn og lettere fortvilelse, de blå øyeblikkene og tilstandene vi alle har. Musikken er kledt adekvat: akustiske gitarer, litt Wurlitzer og Hammond-toner, litt pedal steel og lap steel, banjo, fioliner og tidvis imponerende blåserarrangement med fullt kavalleri. Og med stemmen du tror på fra første tone og et svært dressert og striglet grunnkomp er dette musikk som vokser på deg fra gang til gang. Felles skjebne er felles trøst, sies det, så kanskje denne skiva er den medisinen man trenger av og til en sen kveld. En skive som burde treffe deg som liker musikken til Adam Douglas veldig godt, og for meg er han en som når lenger inn med enklere midler og mer less-is-more enn skivene til f. eks. Thomas Dybdahl. 
Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tenker litt på The Band av og til når jeg hører på Sorrow, Saints & Sinners. Det sier noe om hvor tidløs denne debuten og skiva er. Fredrick Kaasa er nok kjent for en del gjennom sin rolle i blues, rock’n roll og roots-bandet Akkerhaugen Raid, der han spiller ved siden av blueslegenden Jens Olav Haugen. Her stiller mannen, sangeren, låtskriveren og gitaristen, som er vokst opp tør vi si litt avsides i Knut Buens rike i vakre Heddal, alene. Det er en rolle han tar med den mest selvfølgelige dimensjon og sjelfulle pondus til glede for alle oss som ­sitter foran platespilleren daglig. Dette er en plateutgivelse som treffer deg der du liker det mest. Fordi den er ekte, og fordi den i dette singer/songwriter-formatet er umulig å binde fast til bare en retning innen musikken, slik all den beste musikken er. Du finner neppe store annonser i dagspressen for dette albumet, men hva stopper deg? Dette er musikken du behøver når du er alene. Både fysisk og psykisk.