Et nytt bekjentskap for de fleste, men vi skal ikke lengre enn til Danmark for å finne hjemmebasen til dette bandet som her åpner med en leken rock’n roll-sving i sin blues som har mye hjerte i britisk blues slik du har hatt gleden av med Dave Edmunds (som startet Love Sculpture i sin tid) på 60- og 70-tallet. Spillegleden her oser av den tiden Dave var sammen med Nick Lowe i Rockpile. Det finnes ingen bedre følelse å starte et album med. Du smiler.
Dette er et album som viser seg svært variert og gledelig a-typisk for bluesband generelt. Det gjør dem spesielt interessante for deg som leter etter noe nytt og spennende. Et bluesband som har den spilleforståelsen band som Los Lobos og Rockpile har og hadde. 
De fortsetter med en låt som kunne vært hentet fra det det kollektive hjertefølte som kom fra Texas med Doug Sahm og hans Sir Douglas Quintet med låta “California”, og fortsetter med en svært nedtonet og deilig bluesballade i “Domino”, som kunne vært gjort av en Eric Clapton i hans tåkefylte periode rundt 1970. Deretter slår de over i rent akustisk avkledd bluesy folk-sang i “Halfway to fifty”, som gjerne kunne vært gjort av John Prine. De har skrevet den selv, men de låner også en coverversjon av John Prines “Morning train” helt på slutten av albumet, så du skjønner at de har sjel også for det som går i retning folkblues i tillegg til engelsk blues, old school rock’n roll og Memphis-blues. De gjør til og med instrumental soul/blues/rock’n roll-kunst ala Booker T & The MGs med sin egen “The wrinkle”. Ikke mange band som kan slike kunststykker i dag.
De gjør også Bo Diddleys “Mona”, og om du et øyeblikk skulle bli forvirret av alle retningene vi tegner for dette fine albumet, så kan du bare ta deg en kaffekopp og bestille dette albumet i trygg forvissning uansett. For dette bandet har så mye god følelse og sjel i den musikalske gryta at jeg kan garantere alle som virkelig er musikkfans på sin hals en meget positiv over­raskelse her. 
«Less is more» gjelder i hele produksjonen, og om de aldri setter albumet på 10 av 10 i karakterskalaen, så er dette et band jeg ville gått og sett 7 av 7 dager i uka. De etterlot visstnok også et meget solid inntrykk på European Blues Challenge i år, der de representerte Danmark. 
Ikke det lengste albumet, bare ni låter, men når alt sitter så harmonisk, inspirert og riktig som det gjør her, så smelter hjertet på meg og enhver som har solgt sjela si til musikken og formidlingen av denne for snart en generasjon tilbake. Pay Day har basis i 50 og 60-talls blues, men formidlingen er tidløs. Bandet frontes av amerikansk-fødte Oscar Mukherjee som vokste opp i California, og har spilt på Mojo Blues Bar siden han var 15 år. Med seg har han danske musikere som har spilt med tradisjonsrike danske navn som Delta Blues Band og Thorbjørn Risager. Ja, en av gutta har visstnok vært innom selveste Omar & The Howlers, så dette er gode karer tvers gjennom. De amerikanske elektriske bluespionerene dukker opp mange steder i vår tid. Også i København. 
Pay Day anbefales fra vår side med dette albumet som ble laget i 2023.