Dette er første gang singer/songwriter og blues/country-artisten og Steinar Albrigtsens bedre halvdel (om det er lov å si) treffer meg midtskips med en ektefølt torpedo av et blues- og country-sjelfullt fortellende album. Jeg har alltid satt pris på hennes opptredener, også før det var noen Steinar Albrigtsen i livet hennes, men det er her hun virkelig lever opp til arven etter Kristin Berglund. Det kommer frem en autoritet i uttrykket hennes her som handler om å ha levd dette så hardt og lenge at det gjennomsyrer alt i det du fremfører. I Kompani Lauritsen har mantra hele tiden vært å bli “den beste versjonen av deg selv”. Musikalsk har Monika Nordli truffet blink her og blitt nettopp det. 
Hun har skrevet nesten alle sangene selv, og hun gjør Tommy Johnsons “Big road blues” fra 1928 med den største selvtillit, sjel og styrke. En gammel klassiker som både Bonnie Raitt, Sue Foley, Rory Block, Rusty Zinn og den britiske legenden Alexis Korner har gjort før henne. Det er kort og godt en meget sterk, tydelig og sjelfull Monika Nordli som synger på dette hennes første soloalbum på mange år. Om du treffer henne på veien, som jeg gjorde, så kan du kjøpe LPen i en spesialdesignet veske laget i kun 100 eksemplarer for denne utgivelsen. Her gjøres det skikkelig.
Detaljene i lydbildet, et utrolig detlajrikt, men samtidig nedstrippet og herlig sound der det akustiske gitarspillet fra Steinar er “all over the place”, Knut Hems dobro på en låt, Ernst Nikolaisens vell av slide, lap-steel og bass, Geir Sundstøls lap-steel og mandolin, og elektrisk gitarspill fra øverste hylle fra både Knut Reiersrud og Tommy Kristiansen er sjeldent velspillende og krystallklart levert. Opptakene er formodentlig gjort i Juke Joint-studioet på Notodden ettersom dette er en Bluestown-utgivelse.
Det låter frodig og samtidig aldri overlesset. Litt sånn Alison Krauss følelse av det positive slaget. Du kan tydelig finne igjen alle instrumenter i spillet, og ikke som bassisten Stu Cook opplevde med Creedence Clearwater Revival, der han aldri kunne høre basspillet sitt.
Og apropos basspill så er legenden Bill Troiani med på to av låtene, og du finner også utmerkede munnspill-akkorder fra Richard Gjems på tittelsporet. Eminente Alexander Pettersen er med på trommer gjennom mye av albumet også. Her spares det ikke på noe, og heller ikke fra vår side. 
Et fantastisk jordnært americana/blues-album som du behøver om du har et hjerte i de ektefølte akustiske låtskriver-tradisjonene der blues og country møtes som likeverdige med de beste musikerne i faget her til lands. Albumet er dedikert til “all hard-working women around the world”. Begrepet girl-power er forslitt og utbrukt, men her passer det inn. En stolt plateutgivelse!