Dette er Willies 77de studio­album og er innspilt i perioden før han fylte 92 år 29. april. Til dette albumet har Willie plukket ut låter fra den fremragende låtskriveren Rodney Crowells katalog, og bare det burde være nok til å vekke interessen hos mange.
Willie er jo etter hvert blitt en av de mest kjente og legendariske countryartistene i verden. Hans særegne synge- og spillestil gjorde at det tok en god stund før han virkelig slo igjennom på egenhånd, men når han først gjorde det så var det for alvor. Han skrev låter fra barnsben av – den første allerede som syvåring – og fikk sine første gode plasseringer på listene rundt 1960. Tidlig på 70-tallet gikk han sammen med Jerry Jeff Walker, Waylon Jennings og mange andre i bresjen for den herlige revolusjonen av countrymusikken som ble kalt for Outlaw Country og som hadde et slags anker i Austin, Texas. I dag vet alle hvem han er over hele den vestlige verden, og han later til å være ustoppelig. Han turnerer fortsatt og spiller mange konserter i året.
Rodney Crowell er nok ikke like kjent for allmenheten, men de fleste som liker country har nok hørt hans låter. Han var en ung mann i låtskrivermiljøet rundt Guy Clark på 70-tallet og var med i Emmylou Harris sitt Hot Band i en del år. Emmylou og han er bestevenner og de har også laget et par album sammen og spilt i Norge en del ganger. Rodney har også vært her alene minst en gang. Han har etter hvert rukket å bli 75 år og er ikke den unggutten han var, men kommer også med nytt studio­album over sommeren. Det kan også nevnes at Rodney var svigersønnen til Johnny Cash i en del år da han var gift med Rosanne Cash.
Til dette albumet kunne Willie ha plukket masse hits og velkjente låter fra Rodneys hånd, men heldigvis har han gått litt dypere i materialet. For øvrig hadde han flere låter fra Rodney med også på sitt 75de album, fjorårets The Border, og han har spilt inn låter av ham tidligere også. Åpningslåta «What Kind of Love» er skrevet av Rodney sammen med Will Jennings og Roy Orbison. Det gir et lite perspektiv på hvilke kretser Rodney ferdes i. Med ett unntak er de neste 10 låtene skrevet av Rodney alene. Det er svært rolige og laid back, som «Banks of the Old Bandera», rockete ting som «The Fly Boy & The Kid» og rein pop country som «Shame on the Moon”, som var en hit for Bob Seger i 1982. Som alltid med Willie så er det jazz og rockabilly og western swing og det hele. Willie kjenner ingen begrensninger og spiller det som faller ham inn. På tittellåta dukker også Rodney opp og synger litt.
Dersom man skulle si noe negativt om albumet, så kan det nok virke noe sterilt. Det gir ikke en live-følelse, men det er solid håndverk på alle felt her. De som har greie på sånt forteller meg at det er benyttet auto-tune på albumet, som trolig bidrar til å gi den litt sterile følelsen. Det er lite å gjøre med dette, albumet er som det er, så vi får bare glede oss over det vi får.
Etter å ha hørt igjennom de 47 minuttene med musikk hvor Willie synger i alle disse stilartene så må man jo si at det høres litt ut som et forsiktig, men optimistisk farvel. På forsiden av coveret sitter Willie på hesten, mens hesten er aleine på baksiden. En 92-åring legger neppe planer for de neste 20 årene. Men gitaren Trigger er med og låter som alltid på de soloene Willie tar selv. Og Mickey Raphael, som har blåst munnspill med Willie i over 50 år, er der han også.
Den siste låta er et av Rodneys samarbeid med Guy Clark, «Stuff That Works». Den er så innarbeidet med Guy at jeg ikke trodde det var mulig å gjøre den for andre, men det klarer naturligvis Willie. Han leker med den og gjør den til sin egen. For en artist og Åh for et liv! Vi får håpe at det kommer mer materiale fra dette geniet.