Mange av Tor Einar Bekkens, eller Dr Bekkens om du vil, plateutgivelser har vært for et mindre publikum av oppegående musikkinteresserte som dykker dypere ned i både New Orleans ­pianobasert blues, norsk samtidsmusikk drevet frem av fri folkemusikk-inspirasjon, og klokkeklare vårbekker av klassisk pianodrevet musikk, som kunne slå an toner fra Edvard Grieg helt frem til i dag.
Denne er annerledes. Denne er for alle. Dette er som å reise nedover en elv og finne igjen forsvunnede bosetninger rundt hver en sving. Det ugjenkjennelige er veldig gjenkjennelig, og treffer avvæpnende rett i hjertet. Instrumentale pianobaserte stykker med sjelen i folkemusikken fra østlige steder i Russland og Finland, slik de kom inn over Finnskogen på 1600-tallet. Slik som noen av Tor Einar Bekkens forfedre gjorde den gangen. 
Liv ble levd i tøffe kår langt inne i skogene rundt Kongsvinger med overtro, streng kristendom, fyll, faenskap, fattigdom, nød og blodslit. Dette er sakset rett fra Tor Einars egne ord om bakgrunnen for albumet. Det var hardt å overleve og være menneske den gangen, men musikken og tonene fra øst har overlevd, overvintret i århundrer, om du vil, og når Tor Einars far gikk bort 92 år gammel i fjor så meldte tonene seg i hans egen jakt på den forsvunne identiteten. Hans egen. Hans fars. Noen ganger slår hendelser resonanser i våre liv, som Tor Einar Bekken så tydelig gir uttrykk for her. 
Musikken er intens av følelser og et piano som synger slik en vokalist ville gjort. Du hører og ser for deg noe forgagnet, men uendelig vakkert, stolt og levende fra den tapte verden, om du vil. Verdenen der finske inn­vandrere fra øst møtte tatere og fordomsfulle nordmenn som tvang dem alle inn i en fornorsket form. Det eneste man aldri kunne omforme og forandre var den musikalske arven man kom inn i disse skogene med, og som filtrert gjennom Tor Einar Bekkens piano mange mange år senere har blitt til et stykke musikk du kan trenge når du selv er på leting. På leting etter hvordan det høres ut når en regndråpe treffer vannflaten, når en vårbekk sildrer og rasler nedover lia, når vinddraget treffer trekroner mens du finner et sted som er i le.
Dette er ikke blues, men det kunne vært kalt Finnskogens blues. Det er musikk fra øst som har ligget dekket under løvlag og nedgravde kister og levende minner, og som har noe av det folkloriske trekket av klassisk inspirerte pianostykker tilbake til vår egen Grieg. Det er tidløst, det er uendelig vakkert og har kombinasjonen av det eksotiske, mystiske og følelsesladete man finner bare hos dem som har noe helt spesielt på hjertet. Tor Einar Bekken har det!