Chicago-veteranen John Primer er fremdeles en av de mest produktive artistene på dagens bluesscene. Primer er kjent for å ha spilt fast med legender som Junior Wells, Willie Dixon, Muddy Waters og Magic Slim, samtidig som han har spilt inn nesten 90 plater - hvorav 17 i eget navn. Selv om han snart er 80 år gammel, slapp Primer hele tre album bare i fjor (!) og skal i år på minst to Europaturneer. Til Notodden kommer han i begynnelsen av august med munnspilleren Bob Corritore, mens til høsten skal han igjen til Skandinavia med en annen munnspiller: Britiske Giles Robson. 
Og det er nettopp Giles Robson som står særlig i sentrum på utgivelsen “Ten Chicago Blues Classics”. Det hele er en uformell session der Robson synger og spiller munnspill for harde livet, mens Primer backer ham med stilriktig “Chicago lump” på en elektrisk gitar. Således er dette nok mer Robsons plate enn Primers, men det synes jeg på ingen måte er til forkleinelse for utgivelsen. Der mange av Primers senere utgivelser kanskje kan låte litt for “sterilt” og snilt for undertegnede, bringer Robson inn et kjærkomment element av råskap og intensi­tet. Samtidig tolkes ikke albumets ti klassiske Chicago-låter for tvangsnevrotisk stilriktig, men har den rette blandingen av likhet med originalen og egne improvisasjoner. Slik får duoen Robson & Primer faktisk travere som “Blow Wind Blow” (Muddy Waters), “My Babe” (Litte Walter) og “Bad Boy” (Eddie Taylor) til å låte vitalt og friskt. Særlig instrumentalene “Juke” (Little Walter), “Got My Mojo Workin’ - Instrumental” (Muddy Waters) og “Last Night” (Little Walter) fungerer godt og viser de beste sidene av Robson som nettopp fortolker. Jersey-musikeren er riktignok en solid vokalist, men skiller seg særlig godt ut som munnspiller. Giles Robson har den unike evnen til å kombinere tradisjonell tonalitet med mer moderne fraseringer over tre oktaver. Han minner tidvis om en slags smakfull blanding av Sugar Blue, Charlie Sayles og James Cotton. Samtidig gjøres det alltid med en overbevisende råskap som ikke låter tilgjort og “villet”. Det hele låter derimot stilriktig uten å bli formelaktig og musealt. Og det er da særlig munnspillingen som gjør det positive utslaget i totalvurderingen min. (Sjekk også ut Robsons utmerkede “Journeys To The Heart of The Blues” med Joe Louis Walker og Bruce Katz fra 2018.)
Det eneste jeg savner på skiva er som sagt litt vokal fra Primer selv, men det får vi heller ha til gode inntil duoen kommer til Skandinavia til høsten. 
Og så får vi bare håpe at noe av fandenivoldskheten på “Ten Chicago Blues Classics” smitter over på andre fremtidige utgivelser av Primer.