Jeg husker veldig godt da en ung Shawn Pittman debuterte på den kortlevde, men kule labelen Cannonball Records (som hadde en kanonkule i side­-kammeret på CD-etuiet) på slutten av 90-tallet. Han var en av de lovende up-and-coming bluesartistene som kom den gangen, hjulpet frem av legenden Ron Levy (som kom fra posisjonen som artistisk leder av Bullseye Blues-labelen som mange kjenner for mye bra blues på 90-tallet).
Pittman vokste opp med en bestemor som elsket å spille boogie-woogie piano for dem når familien møttes, så han fikk bluesen inn med morsmelken så og si. Som 14-åring fikk han sin første gitar og oppdaget Lightnin’ Hopkins og Muddy Waters, og som 17-åring flyttet han til Dallas, Texas. Han hadde oppdaget texasbluesen og ville derfor til Texas for å gå på skole, og på fritiden møtte han bluesstørrelser som Sam Myers, Mike Morgan og Jim Suhler, som viste ham videre vei. For det var ingen tvil om at Shawn Pittman ville samme vei som Jimmy Thackery og Tinsley Ellis, gitarbasert bluesgitar.
Det er mange år siden jeg har hørt Shawn Pittman, og selv om hans nye album My Journey ikke river meg ned av stolen, så er dette solide saker og god stemning. For fans av Fabulous Thunderbirds vil sanger som «Add It Up» passe som hånd i hanske, «Blame it on me» treffer de som husker Roomful Of Blues og sangeren Sugar Ray med god følelse, og «Low no more» vil treffe old-school Muddy Waters-fans. Og en ­gnistrende bluesgitar­instrumental som «Tabletop» sier man aldri nei takk til. For mine ører så høres det ut som det vil bli en svært trivelig konsert under Nidaros Blues i slutten av april når Shawn Pittman gjør sin første stopp av fire i Europa denne våren.