Bjørn Berge, Vidar Busk, Amund Maarud, og vi tør også ta med Lars Håvard Haugen, har dannet en liga av blues­influerte gitarister i Norge som har en tatt gitarspillet og bluestradisjonene i nye retninger og holdt det friskt og levende. Vi kunne inkludert flere i rekken av gitarister, men sikkert er det at på galle­riet sitter Terje Rypdal og Knut ­Reiersrud og gliser fornøyd over at stadig flere unge talenter har tatt gitarspillet og de blå akkordene i nye progressive retninger de siste ti årene. Det kreves et spesielt talent for å bli lagt merke til som gitarist i en blå verden av i dag, eller som låtskriver inn mot territorier som blander sjangere på uredd vis der bluesen ligger i bunn. 
Magnus første album på mange år er etterlengtet. Han er et sjeldent talent som fikk sitt gjennombrudd med albumet Cut Me Loose for rundt ti år siden, og som senere har staket ut en mer progressiv retning der han åpenbart digger mange kule sjangere fra 60- og 70-tallets skattkammer der vi kan strekke tråder fra Django Reinhardt til Terje Rypdal, Knut Reiersrud, Steely Dan, Stephen Stills, Maha­vishnu Orchestra og soul/funk/jazz-baserte semi-legender som mange kanskje ikke har hørt om i dag. Magnus er en mester i å trekke ut og bearbeide disse trådene. Røttene i hans musikk er for en stor del tilkommet lenge før han selv ble født, men du er ikke i tvil om at dette er dags­aktuelt og en blues som er laget for en ny tid. Han henter ut essenser, bruker det i gitarspillet, i arrangementene, og krydrer det med en vokal virtuositet som er i klasse med Thomas Dybdahl om vi ser oss rundt i vår egen grind. 
Musikalsk bruker Magnus Berg soul og funk-elementer like energisk og forfriskende som The Black Keys da de kom frem som en sensasjon tidlig på 2000-tallet. Legg til funky og blues/soul-eggende låter med elementer fra 90-­tallet i Lenny Kravitz og Quentin Tarantinos særegne evne til å gi oss filmmusikk utenom det vanlige så skjønner du kanskje hvorfor jeg føler at Magnus Bergs nye album lander på den mest spennende flystripen av norsk musikk om dagen der Boeing-flyet av et album signert Daniel Eriksen nylig landet. 
Magnus Berg balanserer teknisk briljans og rå attityde med både skarpe hooks og møkkete riff i hopetall. Det er raske stil- og sceneskifter som treffer deg fra låt til låt. Og er du som meg, så tar det tid å henge med og skjønne hva som foregår og hvor turen bærer hen. Det tok meg ganske mange runder med Electric Sugar før jeg helt skjønte hvor genialt og bra dette albumet faktisk er. Fra Thomas Dybdal-­følelsen på «Suffer the bomb» med en intro Steely Dan verdig, til nesten Gluecifer-rockete «Mama, come get me» der bare den raske takten skiller seg fra scandirocken. Den sløye grooven i «Slo’ Drivin» minner om maskineriet til Lava fra 80-tallet, Tarantino-vibbene på «Ing Cognito», som helt sikkert får det til å riste i det gamle skjeletter etter norske Los Plantronics. «Trixter» har litt av 90-tallets Lenny Kravitz funky soulrock og Stephen Stills låtskriving på 70-tallet. Eller er det Steve Miller og ikke Stephen Stills? Det er ikke så nøye, det er god musikk. Bottom line.
Her er plenty skjeve ­akkorder, innimellom spennende avantgardistiske riff og en dyp bluesforståelse som trenger inn under huden på den interesserte lytter som vil oppleve musikk som ikke er A4. Musikk som knytter sammen 60/70-tallet med dagen i dag som nesten bare Daniel Eriksen har gjort det like bra eller bedre her til lands. Hør miksen av Vidar Busk anno 2001 og Daniel Eriksen anno 2024, dypt inni funkens kvarter av sparkende blues, der fuzza gitarer og formel 1 lydproduksjon bringer deg til Magnus Bergs nye eleverte nivå på låta «So solar». Eller den ekstravagante miksen av funk, boogie woogie og en jazzete rockattityde tilbake til Mahavishnu Orchestras dager (John McLaughlin) på «I don’t like dinner pies», der det ikke krediterte avsluttende munnspill-partiet er noe ­Charlie Musselwhite kunne gjort i 1970. Elegant og pushy!
Og nå som Terje Rypdal sitter på galleriet og husker sin del av beat-tiden med The Vanguards mikset med Django Reinhardt-vibbene fra en tidlig inngang mot jazzmusikken så er «Love smile (For Grandpa)» et nikk i retning dem begge. 
Det er som du skjønner raske skifter av “vær” og tempo og stilarter på dette albumet som gjør Magnus Berg til en favoritt blant dem som har et like stort behov for å sette musikk på bordet som det daglige brød. Electric Sugar er et album som følger i sporene etter Daniel Eriksen for meg, selv om soundene dem imellom ikke nødvendigvis er like. Musikk som spiller bilder av små filmer satt sammen i et rikt mangfold, både lekent, progressivt og spennende produsert. Dette er den type album som skapes av de som har det lille ekstra som heter “talent med alle vinduer åpne”. Den type album som setter standarden for bluesens fremtid på svært overbevis­ende sett. Magnus Berg har defintivt landet på månen, og levert sitt beste album. Et must for endel av oss.