Sir Charles Jones sang låten “Is there anybody lonely?” tidlig i karrieren (2002). Den og flere tidlige singler fikk mye airplay, og Jones har hele tiden vært et av de ledende navnene i den moderniserte chitlin´ circuit­musikken som ble rullet ut på slutten av 90-tallet av ­Willie Clayton, Marvin Sease og andre. I tidsånden og med begrensede økono­miske ressurser kom minimalistiske produksjoner med mer programmert akkompagnement. Vokal/tekst er alt, og på akkurat dette albumet er det ikke en eneste solo fra noe instrument. Etter 22 år gjør nå Sir Charles en nyinnspilling av «signaturlåten» sin, nå som «Are you lonely», med litt mer rom og atmosfære og et par minutter lengre spilletid. Siden Sir Charles sin måte å synge på ikke har endret seg, blir jeg betatt av det i bakgrunnen; koret, stryken og – mest – en brummende kommenterende synthbass.
Ja, southern soul /blues på 2000-tallet er en spesiell type musikk. Den har en messende sangstil – vokalisten vender og vrir på teksten og melodien. Flere lag med elektroniske keyboards. Tempoet er slepende eller linedance-tilpasset. Sir Charles er en mester på ballader. Albumets sammensetning er noe merkelig; først fire ganske livlige danselåter, deretter seks ballader avbrutt av av en medium tempotåt, for å runde av med en «hiphop-miks» av låt nr. 2. Denne låt nr. 2, «Drop it low» (feat. Al Kapone), har en humpete beat, rap og en alvorlig blaxploitationfilm-bass. I remiksen er en synth-loop raskere enn vokalen til Sir Charles, så sangen snubler på en måte fremover. Begge versjoner er veldig bra. «Where I belong» er så treg at den nesten stopper opp. ”I´m trying to find where I be-long” sutrer Sir Charles. «Rooster» (feat. EP the Blues Doctor) er en funky historie med palaver i hønsegården. ”I´m the elite king!” (blant hønene). De to sistnevnte er mine favoritter, en sakte, en rask.
Hvem vet, kanskje Johnnie Taylor (den største soul­sangeren i boken min) ville ha hørt slik ut i dag hvis han var i live.