Bill “Watermelon Slim” Homans forrige album, “Church of the Blues,” ble varedeklarert i tittelen. Denne gangen kjenner han ingen grenser (nesten); fra “native indian chant” om en baseballklovn han husker fra barndommen (kunne vært sløyfet) til Vietnamkrigen. Men dette er laget tidligere. 10 av låtene er nemlig fra Dixie­Frog-albumet «Golden Boy» i 2017, og de resterende fire låtene er uutgitte fra samme session i 2016. I løpet av et liv der Homans har syslet med alt mellom himmel og jord (f.eks. hatt en vannmelonfarm i Oklahoma), har han mye å forholde seg til. Alt er hans eget materiale bortsett fra Blind Willie Johnsons “You’re gonna need somebody on your bond”. Låter som skiller seg ut står i kø, så forvent å bli underholdt. Litt for mye kanskje, når Slim sprenger bluesalbumgrensene (igjen). Blir du nysgjerrig? Den er tilgjengelig på Spotify.
Til tross for alle digresjonene er det de to deltablues-soloene på steelgitar jeg rangerer høyest. I de tolv andre låtene skifter musikerne og et manns­kor dukker også opp. Tekstene er viktige, Slim legger stor vekt på dem. De forteller en historie. For eksempel, “ They didn´t even gave us a parade “ om negative opplevelser hos hjemvendte krigsveteraner. Det er vanskelig å oppfatte ordene i mange av sangene og få tak i innholdet. Tekstene burde vært tilgjengelige. Homans har levd et tøft og variert liv. Flyttet rundt, men har nå bodd i Clarksdale i en årrekke, hvor han ofte spiller når han ikke er på turné.