Rev. Peyton’s Big Damn Band er en merkelig miks av seriøs countryblues inspirert av førkrigs­mestrene, paret med ofte rølpete musikkuttrykk og sceneshow. Bare det at de to medlemmene i Peyton’s “pokkers storband” er perkusjonister, er med på å skape et særegent lydbilde. Hans kone, den frodige Washboard Breezy, trakterer vaskeredskapet med arbeids­hansker påmontert fingerbøll, mens Jacob “The Snakob” Powell har med seg bøtter og vaskemaskintromler på scenen. Men mye handler om pastoren selv og hans mange gitarer. Det er snakk om mer eller mindre rusta førkrigsutgaver av National gitarer, en retro Gibson gitar og en sigarboksgitar, for å nevne noen. Gjengen fra Indiana turnerer rundt 250 dager i året og har siden platedebuten i 2008 gitt ut ti album. På “Honeysuckle”, deres ellevte, er det påtagelig mindre fra de to perku­sjonistene og mer av Paytons gitarer og stemme. Mye flott surrende og glidende slidegitar, men også låter med fingerpicking-stil som en kontrast. Den store mannens stemme er karakteristisk og personlig, men der for eksempel gospelblues­artisten Blind Willie Johnson sin gravrøstbass sto fint til mannens virtuose slidegitar, har Peytons ofte ropende stemme en tendens til å virke anstrengt og teatralsk. Mener nå jeg, vel vitende om at Rev. Peyton har en stor tilhengerskare i bluesens verden. 
“Honeysuckle” starter med tittellåta, med en fin, klagende slide, før vi får en tolkning av Robert Johnsons “If I Had Possession Over Judgement Day”, med gitararbeid a la mesterens eget. På “Looking For A Manger” har bandet fått med seg familie-gospelgruppa “The McCrary Sisters” som korister. “Like A Treasure” er en gladlåt der vaskebrettet og Breezys koring er mer fremtredende, mens to låter fra repertoaret til Blind Lemon Jefferson, “One Dime Blues” og “Prison Cell Blues”, er eksempel på Peytons beherskelse av ­fingerpicking-stilen. Den siste av dem har med Billy Branch på munnspill. 
Andre gjester er bluegrass-­felespiller Michael Cleveland, som mikser fela si fint inn med slidegitaren på “Freeborn Man”. Colton Crawford fra den kule bluegrass gruppa Dead South spiller banjo på “The Good Die Young”, en flott old time-låt, der banjoen glir inn i en nydelig slidegitar. Et annet høydepunkt er “I Can’t Sleep”, en dvelende låt der Peyton sitt verbale bidrag er nynning. Tankene går i retning av nevnte Blind Willie Johnsons mest kjente låt: “Dark Was The Night, Cold Was The Ground”. 
Peyton og gjengen vet å fatte seg i korthet. “Honeysuckle” er 12 låter som tikker i mål på 35 minutter. Er du fan er det ok, selv om du kanskje får mindre rølp og galskap enn du er vant til fra det lille «forbanna storbandet». 
Apropos: Liker du absurd humor, foreslår jeg at du går til YouTube og ser på “We Deserve A Happy Ending”. Det er ikke måte på hva som kan skje når Peyton & Co sitter og jammer på front porchen.