Han kalles bluesens nye stjerneskudd, men er så mye mer. «The Woodland Songbook Part 1» som kom i 2023 og hentet inn Spellemannsprisen i klassen for blues var en samling sanger forankret i den unge bluesnerven som beriker oss alle. Retro amerikansk låtskriverkunst med fot for 60-tallets Byrds, 80-tallets R.E.M., Ry Cooder med dempet sjel, Flaming Lips med extravagansa, Raphael Saadiq med åpen dør inn til sjelen, en ung Howlin’ Wolf-ånd fra det norske skogbrynet, alt-country fra fjerne utposter, og den naive men deilige eimen av låtskriverne Bigbang slik de var på sine tidlige dager.  Det var mange inntrykk Marius Lien etterlot seg på sin grense­sprengende debut. 
Samtidig som det albumet ble spilt inn på Vormsund i 2023 gjorde Marius Lien denne «The Woodland Songbook Part 2», men der debuten var malt med mange paletter, og var et album der han var omgitt av flere hender, er dette strippet ned til beinet. Særdeles lo-fi og nakent, alene med sin akustiske gitar slipper han seg og disse låtene ned i en strippet og uprodusert atmosfære som går lenger enn Bruce Springsteen gjorde med sin «Nebraska». Det er personlig og ektefølt, sanger han bare måtte få ut før hans neste full-sounded album kommer etter sommeren en gang. Selv sier han: - Jeg ville lage en helt usminket plate, spilt inn live av en person i en «sitting».
Dette er terreng der du har hørt Mark Olson fra Jayhawks, et strippet Wilco på intimkonserter eller en lite produsert Will Oldham alias Palace alias Bonnie Prince Billy i små sårbare glimt. Fascinerende og så sparsommelig at det å oppleve å høre båndsus, sirener i bakgrunnen fra trafikken som kjører forbi, pusten mens Marius gjør seg klar, det ustrukturerte og impulsive bli til liv, er en fascinerende intimkonsert i seg selv. Litt sånn som Michelle Shocked spilte inn sitt debutalbum «The Texas Campfire Tapes» i 1986.  
Musikken i seg selv er så strippet at det er nesten en opplevelse i seg selv, og holder lytteren med et mildt grep hele veien. Du rekker å fylle ut en kryssord eller legge et 1000-biters puslespill mens du lytter til musikken i bakgrunnen, eller du kan legge deg godt tilbakelent og bare føle den nakne musikalske fremføringens berøring. 
Rent teknisk er platen spilt inn på en Tandberg forbruker-­båndopptaker model 2. Riktig gamle saker fra 60-tallet. Denne maskinen var nok aldri ment for innspilling av kommersiell musikk mener hovedpersonen, men han mener den har en sjarm som er unik. Innspillingen er gjort med en mikrofon for vokal, en for gitar og en slengt ut av vinduet for å få med omgivelsene. Derfor hører du bilene av og til, kanskje noen vingeslag eller løpende føtter av mennesker og dyr, og utryknings-sirener. 
Jeg var ganske sikker på at «The Woodland Songbook Part 1» bare var starten på et eksepsjonelt talent, og Spellemannsprisen som fulgte konfirmerte det. Men man ventet ikke at noe som «The Woodland Songbook Part 2» skulle bli fortsettelsen. Den er kanskje for et smalere publikum enn debuten var, men om debuten hadde alle dører åpne og sendte ut meldinger i mange retninger, er denne lo-fi oppfølgeren direkte sjeleføde om du setter deg ned og bare lytter. 
Her er det bare så vidt lyset siver ut gjennom dørsprekken og halvåpne vinduer, men du overveldes likevel av resultatet. Talentet og nerven er tidvis overveldende. Det må ha vært denne atmosfæren som preget brakkene etter at slavene var ferdige for dagen på bomullsmarkene i sørstatene 100 år tilbake i tid. En mann, en gitar, en åpen sjel som griper etter det som er inni en av følelser og musikk. Det var slik bluesen ble til. Det er slik Marius Lien fortsetter tradisjonene langt fra utgangspunktet, men likevel så nært. Bare hør Track 6 (de fleste sangene har ingen tittel), eller en naken Ryan Adams-følelse på Track 2 “Day by day acoustic”. 
Hvis dette er de sangene som ikke var gode nok for å bli med på debuten, så er det mind-blowing hvor bra dette alternative og stripped down-settet låter. Selv i en avkledd setting skinner Marius Lien som den artisten vi mest av alt vil følge i fremtiden.