Det har aldri vært tvil om kvaliteten, originaliteten og kjærligheten til bluesen fra finske Wentus Blues Band. I over 30 år har de stått på og levd seg inn i den amerikanske bluesen i forlengelsen av den entusiasmen artister som Peps Persson og Sven Zetterberg åpenbarte på 70-tallet i Sverige, og som Hungry John og Knut Reiersrud ikke var sene med å følge opp i Norge. Bluesen har vokst seg sterk og levende i sin egen rett over hele Europa. Med band som BB & The Blues Shacks i Tyskland, Thorbjørn Risager & The Black Tornado i Danmark, og Wentus Blues Band i Finland er det mange amerikanske blueskjennere og artister som vedkjenner nivået over dammen. 
For fem år siden spilte Wentus Blues Band sammen med Duke Robillard etter å ha fått et nært vennskap med den amerikanske bluesgitaristen og hertugen av blues. Det var et album med tittelen Too Much Mustard som åpnet manges øyne østover mot Finland, og de beviste også med forløperen Throwback at de ville og kunne hylle norske Hungry John med hans «Feel so young», og Sven Zetterberg med både «Let me get over it» i en fantastisk bra versjon samt «I think you need a shrink».
De har spilt konserter med vår egen Knut Reiersrud i Sverige, med den svenske legenden Roffe Wikström og det danske fyrverkeriet Thorbjørn Risager & Black Tornado. Wentus Blues Band hører til kremen av stammen i bluesen i Norden, og det var etter manges mening på tide at de spilte inn sitt første livealbum, som de her har gjort når bandet feiret 30-års jubileet ved sin Wentusfest i Kokkola i bakgården ved sitt øvingslokale i Finland. Under deres travle Chevrolet Starcraft Tour Van år har bandet lagt ned åtte av sine blues-karameller hjemme i Finland gjennom et langt liv. 
Med sanger hovedsakelig fra albumet Lucky Strike Mama (et album fra 2016 som undertegnede ga 5 av 6 i april det året), men også smakebiter fra Agriculture (2007), Woodstock (2011) og Throwback (2018) hører vi her Finlands lengstlevende og et av landets beste bluesband i fri flyt i sin egen bakgård. Live-albumet lever i høyeste grad, men skal man være ærlig så er studioalbum som Lucky Strike Mama, Throwback og Too Much Mustard langt å foretrekke. Vital finsk blues dette her, men live-fore­stillingen har ikke det lille ekstra som nevnte studioinnspillinger har og låter mer som et pliktløp enn “the golden moment”.