Mange fine krumspring av noen låter på dette rootsy albumet fra OJ Stensland, som på forrige album brukte sitt fulle navn Ole Johnny Stensland. Han er opprinnelig fra Knut Hamsuns rike på Hamarøy i Nordland, men nå bosatt i Hølen i Akershus.
Hans forrige album «Dark Valley Blues» gikk i moll, med mørke tekster, mens dette ­«Little Wonders» stort sett går i dur og har mer lekenhet og lys over seg. Et album som får meg til å minnes en rufsete og country/americana-leken Jonas Fjeld i både takt og tone. Stemmen er slett ikke ulik Jonas Fjelds til tider, uten å dra strikken for langt.
Nesten vaudeville-skjev Leon Redbone pre-blues når han jager i gang med sanger som “Love and theft”. Ikke mange som lar seg lede såpass lekent tilbake i tid og sjanger, og ja jeg tror Tom Waits sitter i bakgrunnen og nynner med her også. 
Tittelsporet “Little wonders” er musikk å synge med på av full hals om du sitter en dag og biter i bilrattet eller bare trenger å løfte skuldrene og humøret, og andre sanger som “Everything has to die” drar deg med i ironiske, men virkelighetssøkende refrenger om at alt skal dø en dag, fuglene som katten fanger, dine foreldre, og hva med deg selv? Et brutalt tema, men sunget med letthet og oppstemthet, som er en kunst i seg selv. 
Americana-foten rocker lett og fint som Jayhawks i gamle dager på låter som “Travelling man”, og følelsen av en møkkete Johnny Cash sitter i “Share a bottle of wine (with myself)”. Nøkternhet, tristesse, lekenhet, sjarm og oppstemthet slåss om hverandre på mange av de til dels lettbente sangene. Selv om dette ikke er en plate du på noen som helst slags måte må ha, så liker jeg den som en herlig småskrudd forestilling som får meg til å kjenne på et musikalsk overskudd. Hva trenger du egentlig i livet, galgenhumoren som får oss til å overleve alt, er det et tog som kommer oss i møte eller er det lyset vi leter etter? Og spørsmål som streifer innom ensomhet, hjemlengsel og den evige kjærligheten er også på menyen. 
Livets mange tanker fremført som ettertenksomme lykkepiller, jeg kjøper og liker formatet som er noe utenom det vanlige her til lands. Sjekk ut denne på en dag du føler deg litt annerledes og rar. 
Og helt til slutt henger OJ Stensland som en ung Tom Waits over bardisken og synger “Lonesome road”. Sånn er livet. OJ Stensland viser deg vei med et fortapt lettsinn. Det kan være medisinen du leter etter.