Dette er ikke første gangen jeg omtaler plateutgivelsene fra Hortens store bluesrocker, americana/ country singer/ songwriter og rootsrocker Knut Roppestad. Albumene hans har svingt fra det eklektiske til det jevne og en sjelden gang det ujevne. Aldri dårlige prestasjoner og i mange forskjellige tapninger fra singer/songwriter-basert americana, upolert og ektefølt countryrock (under bandnavnet The Ramb­ling Rodgers), og ikke minst tung elektrisk bluesrock (som The Muskogee Hotel Blues Explosion). 
Etter et fantastisk, sjelfullt og rootsy countryalbum sammen med den amerikanske country­artisten Kinsey Rose for fem år siden har man ventet på mer tidløst amerikansk-inspirert gull fra Hortens store sønn. Og med dette hans sjette soloalbum (hans album nr 11 totalt medregnet alle band-formater) ligner det virkelig på et album utenom det vanlige igjen. Hans beste på fem år, uten tvil. 
Albumet er hans første spilt inn i sin helhet i USA. Nærmere bestemt i Norman, Oklahoma der han har krysset sporene med det unge multitalentet Kyle Reid, og i tillegg fått med seg up-and-rising artister som Ken Pomeroy, felespilleren Lane Hawkins og nevnte Kinsey Rose. Det låter variert fra old school country slik Hank Williams ville at det skulle låte med “My heart’s in it”, skrevet på bare 10 minutter, til roots-formatet Jonas Fjeld har dyrket med Chatham County Line på “What I got”, til sørstats-frirockete saker i retning Drive By Truckers med tung Johnny Cash kobling på “Nothing to say”, og til og med folkrockete i låtskriver-strukturen som en Mike Scott (Waterboys) i ameri­cana-tapning på bekjennelsen i “Sometimes I’m tired” og åpningssporet “Glorious morning hours”. Eller hva med den magiske turen ned langs elven med “Clete Purcell and the ladies” som har med seg både Stan Ridgway, Johnny Dowd og flere mørke skaller som Ledfoot på en låt som nesten føles som om den har Union Station som backingband. Usannsynlig ja, men låta kler alle sammenligninger. 
Det viktigste med dette albumet, variert som det til de grader virkelig er, er at det lever og sparker borti nerver og upolert råskap gjennom alle låtene. Og om du tror at dette er et album ensidig i retning americana og country-røtter så tro om igjen, da jeg vil si at Knuts rockete blues-klo på låter som “Mama Sue rag” og “Rosie” har umiskjennelige elementer av Bjørn Berges djevel­skap over seg. Slik du husker Bjørn litt ut på 2000-tallet. Og tillegget på slutten av albumet med “God help us all” har bluegrass-swagget man trenger når man sitter på puben og venter på den siste runden før alt går til helvete.  
Knut Roppestad har lenge vært halvt amerikansk. Nå med «A Shadow of a Smile» tror jeg Red Dirt-scenen i Oklahoma har adoptert ham for godt. Det er ingen grunn til å ikke kjenne på Knut Roppestads svært brede palett med americana, country, rootsrock og mørkt sørstatsrockete brygg når Johnny Cash, Hank Williams og Gram Parsons åpenbart sitter oppe i country-himmelen, på den eneste brune puben, og smiler.