Som den nye stjernen i engelsk rhythm’n blues er Emma Wilson her på tokt til sine musikalske røtter og inspirasjonskilder i Memphis. I det gamle Stax­studioet der hun er ønsket velkommen av flere fra Cyndi Laupers blåserrekke, av medlemmer fra det legendariske Hi Rhythm Section som mange husker fra glanstiden med Al Green og Ann Peebles på 70-tallet, av trommeslager Steve Potts kjent fra både Booker T & The MG’s og Gregg Allmans band, og ikke minst av produsent Scott Bomar som er kjent bak sitt band The Bo-Keys og har produsert fine ting som Cedric Burnside Project, John Némeths prisvinnende album Memphis Grease, og mannen som stod bak Cyndi Laupers inntreden i blues og soul. Han har også vært involvert i Al Greens fine comeback for endel år siden, og har skrevet en av låtene her sammen med Emma.
Og apropos skrive låter med Emma. Der har selveste Don Bryant kastet seg inn. 82-­åringen er en legende som tok en mer anonym rolle på Hi ­Records som låtskriver den gangen Al Green slo gjennom. Han skrev låter for Al, bl.a. hiten “I Can’t Stand the Rain” sammen med Ann Peebles i 1973. Her har han skrevet “What kind of love” sammen med Emma, og han er med og synger på låta også.
Enda mer spennende synes jeg det er at Emma har fått med seg den britiske låtskriver-­legenden Terry Reid på å skrive “I’ll see you in the morning” som her får The Memphis-treatment. Dessverre tror jeg ikke det er til det beste for en fin låt. Terry Reid er litt av en legende i britisk r&b-drevet rock på slutten av 60-tallet, og var mannen Jimmy Page ønsket inn i rollen som sanger i Led Zeppe­lin, men som takket nei. Det åpnet døren for Robert Plant. Gary Burr, en dyktig låtskriver i Nashville-kollektivet for r&b/ soul, er også med og skriver to av låtene sammen med Emma. Hun utstråler at soul/blues-viben fra Memphis, fra Hi Records og Stax records blendende historie, er noe hun eier. Sånn sett er dette albumet allerede en suksess. Viben er kanskje en tanke for opplagt, og Emma går mer opp historiebøkene enn at hun skaper histrorie selv, om det er mulig å forstå. 
På låter som Willie Dixons ­“Hoochie coochie mama” hører du at hun er helt inne i det, at hun ligger bakpå vokalen og nyter det mens hun bretter ut sjelen og beviser at hun er «The Thing» innen soul/blues og r&b. 
Den eneste låta det glipper på for meg er avslutningen med den jazzy “Since I fell for you”. Der blir det, tross Emmas «smoky» innlevelse og at hun er flink til å bruke less-is-more-prinsippet både som sanger og bandleder, litt for trad og uinteressant for meg. 
Jeg liker plateutgivelsen hennes og vil ha en god dag mens den snurrer rundt i rommet. Dette er ingen klassiker, bare et dyktig show og en fremragende og ekte britisk r&b-sanger som er noe av det fineste britene har kommet opp med i denne sjangeren noensinne. Putt henne gjerne inn i det samme Stax-studioet med noen litt yngre kometer innen amerikansk soul og r&b, gjerne med Kid Andersen som produsent (og gitarist - det er mulig å være mer original som gitarist enn det du hører her), så tror jeg hun kan levere Stax og Hi Records-røttene mer for fremtiden enn det som leveres her. 
Høy kosefaktor, lite originali­tet, men stor stemme og briljante musikere og old school-låt­skrivere. Close - but no cigar. Rett og slett.