Å være en «hired hand» for så mange andre gir ikke så god grobunn for ens egen karriere. Knut Hem har reist rundt med Øystein Sunde i årevis, svingte innom rootsrock-bandet The Respatexans sammen med brødrene Haugen i Hellbillies lenge nok til at vi ble blodfans, og spilt med alle som trengte en slidegitarist med hjertet utenpå skjorta. 
Den mektige stemmen til Hans Cato Kristiansen, til daglig nå om dagen å finne i Jonas Fjelds band, og tidligere i Remme Brothers Band som hadde en sørstatsrock-faktor utenom det vanlige her til lands, slår inn som om det er høymesse på “Hold me close”. Den er intens, og du føler umiddelbart at denne betyr noe personlig. For Knut Hem. For deg som lytter. 
Hans Cato dukker også opp på “Railroad worksong” med en outlaw country-autoritet en godt voksen Kris Kristofferson verdig. Bill Booth vil nok like denne kjenner jeg, der følelsen av amerikansk roots fra gospel til Blind Boys of Alabama-soul, sacred steel og jammende americana og bluegrass-­elementer sammen i en eneste låt er nesten overveldende. Tenk at dette er norske musikere frontet av Knut Hem. Tanken ville ikke vært mulig å tenke tilbake i forrige århundre. Al­bumets høydepunkt av en låt.
Det er mye fint her, mye jeg liker, som “Muddy river” og “Landscape”, men de er mer en stemning og et maleri der det ikke skjer så mye underveis annet enn å vise frem utmerkede egenskaper som gitarist. 
”Monkey brain” er et herlig nikk til Sonny Landreth, som man kan elske hvilken som helst dag i uken. Virkelig en ­energibombe av en instrumental slidegitar-blues. “The eagle” har mye av Tom Russells ameri­cana-følelse over seg. Og når Norges mr blues Reidar Larsen åpner opp brystkassen og synger, som om han og Knut og bandet spilte på en senkvelds klubb i New York eller Chicago, på “San Diego serenade”, så står tiden like stille og fint som på de andre vokale sporene på albumet.
Jeg heier veldig på instrumental musikk og beundrer Knut Hem for hans kvaliteter på gitar (slideteknikken er fenomenal), men det er åpenbart at det er de tre vokale sporene som virkelig får denne plata til å leve. I tillegg til sacred steel-følelsen på “California blues”, fortellingen på “The eagle”, 60’s-viben kombinert med en dose Ry Cooder på tittelsporet og Sonny Landreth-foten på “Monkey brain” er det mye å anbefale på dette albumet fra en av landets mest brukte hired-hands. Men akkurat som at landskapsmalerier ikke akkurat er det folk ser etter i billedkunsten i disse dager, så blir det litt for mye av akkurat det innimellom på noen spor. Å oppleve denne fantastiske gitaristen sammen med flere stemmer enn Hans Cato Kristiansen og Reidar Larsen – se det er en spennende tanke. 
Halvveis veldig vellykket soloalbum fra Knut Hem, mye verdt å søke opp, men noe av materialet påvirker meg mindre enn jeg ønsker meg fra en hovedsakelig instrumental plate. På “Fast track” låter det mer Jean Michel Jarre og nesten modernistisk new age enn rootsy David Lindley og Sonny Landreth for meg. Spennende å prøve noe nytt, men det funker ikke her. 
Det er mye patos og sjel i det Knut Hem gjør. Det er både blues, rootsmusikk og en nesten sakral eleganse som kan male lydveggene dine på en måte mange kan like, som ikke er så vant med å oppsøke instrumental musikk. Kvaliteten er høy, mannen med gitaren på fanget rager høyt blant musikere i Norge, og jeg skulle ønske at det var mer å gripe fatt i der vannet som i en bakevje i elven står litt for stille. Flere vokale spor er, dessverre å melde, nøkkelen.