Jeg har aldri tent 100 % på Shemekia Copeland verken live eller på plate. Karismaen og utstrålingen hennes er det ikke noe å si på, men jeg opplever at både produksjonene og sangen blir kraftdemonstrasjoner som går på bekostning av dynamikken. Gode enkeltlåter blir lett borte i all lyden. Slik det også var med Koko Taylors Alligator-­plater. Copeland omtales ofte som Taylors arvtaker.
«Ghetto Child», som er en av de flotteste enkeltlåtene til Copeland, kom allerede på debutplaten Turn the Heat Up i 1998. Denne Bobby Bland-inspirerte balladen er til en forandring skrevet av henne selv og ikke manageren John Hahn. På den annen side er Hahn en av dem som bidrar til å gjøre blues­tekster samtidsrelevante, ofte i samarbeid med produsentene til Copeland. 
Den nåværende fasen til Shemekia Copeland ble innledet med albumet America’s Child i 2018 som var det første av tre plater med Will Kimbrough som produsent i Nashville. Alle tre videreførte americana-linjen med kvinneperspektivet med stadig tyngre sosiale og politiske temaer som bakteppe. 
På Blame it On Eve er Will Kimbrough fortsatt produsent, og på åtte av de ti låtene som er signert John Hahn, er han medkomponist. Som på de forrige produksjonene har Kimbrough stjernemusikere i studio. Her får de skinne på hver sin måte. Rytmeseksjonen er den samme hele veien: Lex Price, bass og Pete Abbott, trommer.   
Tekstene er konfronterende, innimellom også avvæpnende, såre og humoristiske. Bare av og til overtydelige. Tittelsporet er en knyttneve av en kvinnepolitisk kampsang som ikke bare handler om å forsvare retten til selvbestemt abort i USA, men også er en «Get Up, Stand Up»-sang om global ­kvinnefiendtlighet fra Adam og Eva til i dag. Intet mindre. Kanonlåt med Luther Dickinson på sologitar. Samme Luther spiller dødelig solo på John Lee Hooker-boogien «Tough Mother» bak Shemekias brutale snapshots fra ghettoen. 
Ikke rart at mor trenger et glass vin innimellom. «Wine O’Clock» er en av de bedre unnskyldning­ene jeg har hørt og litt mer reflektert enn «Drinkin’ Wine Spoodie-Oodie». Alejandro Escovedo som duettpartner i den desperate gospelbluesen «Is There Anybody Up There?” treffer meg ikke helt, men alvoret og følsomheten på siste halvdel av plata gjør meg overbevist. 
Ikke før har du lyttet til «Cadillac Blue» om kjærlighet mellom svart og hvit i gripende countrysoul med Jerry Douglas på lap steel, så får vi albumets høydepunkt. En cajun-kreolsk voodooballade sunget med refreng på fransk i usigelig vondvakker duett med Pascal Danae fra Guadeloupe og den fransk-karibiske powertrioen Delgrés. Danae er også med­forfatter av sangen. 
«Tell the Devil» har Jesus-tro som flytter fjell når DaShawn Hickman er på Sacred Steel Gitar. Så hører jeg gjerne jugband-bluesen «Tee Tot Payne» om Hank Williams’ afro­amerikanske læremester, særlig fordi Jerry Douglas spiller lap steel også her. Jeg godtar til og med coverversjonen av pappa Copelands knelende soulbluesmesterverk «Down On Bended Knees» med litt for blytung gitarsolo, fordi dattera gjør en superversjon av den svært velvalgte Stevie Wonder-sangen «Heaven Help Us All» som avslutning.