Du vet hvordan det er med en ketchupflaske? Kommer ingenting, kommer ingenting, kommer mye! Dette er ekteparet Andersens ketchup-flaske. To album i en voksen pakke på samme tid. Du får ikke den ene uten å ta den andre. Praktfullt. 
Deres forhold er beskrevet som lidenskapelig og telepatisk. Lidenskapelig for deres store kjærlighet til hverandre og musikken. Musikken de har skapt sammen i sitt studio med navnet Greaseland. Et studio som nå er et høyt ettertraktet vintage studio i bluesmiljøet i USA der magi skapes ved hver eneste innspilling. Jeg vet det er å ha store ord i en munn, men de plateutgivelsene jeg har bevitnet har klart hatt mer av et fokus og en intens lidenskap enn de klarte på store plateselskap som Stax i gamle dager, der døgnfluer kunne komme og gå. I Greaseland har de fleste av de over 60 utgivelsene fra non profit-selskapet Little Villages blitt spilt inn, produsert, mikset og mastret med kjærlighet og lidenskap fra duoen Lisa & Kid.
Så hvorfor skulle de ikke endelig presentere seg selv, og ikke bare være motoren for alle de artistene som de har hjulpet frem? Timing er alltid en faktor, også i musikkbransjen, og alle klokker har ringt unisont for at noe som dette måtte skje. Lenge. Og når det først skjer så er det med et album du bare må vie mye tid til. Sett av en måned. Dette albumet handler ikke om enkeltøyeblikk, ikke om at “du må høre den eller den” låta, ikke om at 3-4 låter kan bli hits. Nei, denne dobbelt-­pakken Andersen handler om det som driver oss som har vært lidenskapelig opptatt av musikk siden barndommen. Helt siden jeg satt som 2-åring foran en Garrard platespiller var det musikken som tiltalte min indre sjel, mitt hjerte, skaperdelen av lillehjernen og alt som fikk andre ting i rommet til å bli borte og uvesentlige som tiltalte meg. Og du kan tro meg eller ikke, men denne dunder-pakken med 22 låter er en slik “mind-blowing experience”. Jeg er nesten som 2-åringen igjen. Ok, ikke alt av materialet på denne dunderpakken er terningkast seks. Men helt ærlig –- totalopplevelsen er det.
Det meste av materialet er originalmateriale, men de har evnen til å trekke inn noen låter som kompletterer bildet perfekt. Kid gjør “Nobody’s Fault but Mine”. Den første sangen som gospel/blues-artisten Blind Willie Johnson spilte inn i 1927. Der Johnson synger og spiller et stykke slidegitar som Eric Clapton har uttalt er det fineste du noen gang kommer til å høre. Den har blitt covret utallige ganger, i mange arrangement og stilarter. Blant annet av Led Zeppelin. Kan man komme fra et slikt valg med ære? Kan man gjøre den med en egen vri? Det er ingen grenser for hva Kid kan gjøre. Det skjønte jeg da han produserte og backet Noora Noor for 15 år siden. Og her gir han låta en for meg helt ny swing, med nesten Carlos Santanas coolness.
Kids andre coverlåtvalg er Beatles-klassikeren “Day Tripper”. En låt som virkelig er som tittelen sier, en tripp. Man kan si hva man vil om livsstil og miljø, men at den kombina­sjonen av og til skaper låtene nesten av seg selv, var denne, som havnet på Rubber Soul­albumet, et levende bevis på. Jeg har alltid likt Rubber Soul bedre enn Revolver, stikk imot alle andre. Hvorfor? Det har mer soul. Og Kids versjon er en fest med en rå livefeeling der sax-maniac Sax Gordon ikke ­akkurat gjør noe for å holde igjen Kid. Akkurat så upolert sang fra Kid som låta trenger.
Kid som låtskriver er under­vurdert, kanskje mest av ham selv. Samtidig tror jeg at den lange ventetiden på dette albumet (han ga ut et par rene soloalbum rett før produsent-jobben for Noora på samme plateselskap, smått legendariske Blue Mood Records, rundt 2006/2007) har vært grunnet at musikeren/gitaristen og produsenten var kommet så mye lenger enn låtskriveren. Låtskriveren “had to catch up” på resten av kvalitetene. 
Det blir litt mye info her kanskje, men sånn må det nesten bli når Kid Andersen gir ut sitt første soloalbum på 17 år, og deler det med debuten fra Lisa i en dobbelt pakke. Kid åpner sitt album med mer enn en nikk til John Lee Hooker med “The Civilized Life”. Hvilken Hooker-pondus! Og fortsetter med en coolhet og tilbakelent groove som bare kan sammenlignes med mr cool - J.J. Cale. Herregud, “Scratch!” er jo countryblues som kunne vært rappet rett fra de fleste J. J. Cale-album. Her er bare en forskjell: Kid Andersen spiller mye råere gitar, selv om han ellers komfortabelt adapterer Cales slentrende groove. Kid Andersens Spirit er imidlertid mye mer enn J.J. Cale og John Lee Hooker. Han nikker hatten til sitt faste band Rick Estrin & The Nightcats med “Hey, Mr Reaper”, og til legenden over dem alle i B.B. King på “I ain’t right”. Og han viser på mange av låtene at han elsker å kjøre ned den noe mer funky veien enn den han vanligvis forbindes med. Her er sterke innslag av et lekent funky blues-repertoar der både Johnny Guitar Watson og Boneshakers tar av fra sin utsikt backstage. Funky elementer med nerve er aldri å si nei takk til. Bernard Allison drepte sin blues den veien, men Kid styrker sin. Stor under­holdning her!
Kid Andersen har skrevet 7 av sine 9 låter, og 3 av låtene for sin kone Lisa av hennes i alt 13 låter. Kid har skrevet sammen med Guy Hale (Albert Castiglia/ Mike Zito), sin gamle kompis Bill Troiani fra utallige spillejobber på Muddy Waters før Kid utvandret til USA, og vår egen Rune Endal som vi husker både fra Vazelina Bil­opphøggers og Vidar Busk. Lisa på sin side har skrevet 4 av sine låter, sammen med William Leuschner, Kid og Billy Vega. Og hennes aller siste låt “Family” har hun skrevet helt alene. Du kan jo gjette hvilken som er den mest personlige.

Lisas utvalg er like spennende som Kids. Albumet åpnes med en låt av den fine låtskriveren Mike Schermer. Kjent bak utallige konserter med artister som Elvin Bishop, Marcia Ball, Charlie Musselwhite, Bonnie Raitt og Angela Strehli, så han har pondus som få i dag.  
Hun gjør et par vitale cover­låter. Blueslegenden Elvin Bishops “Rock Bottom” (en legende som Kid spilte med en tid), som kom første gang ut på Elvins album Rock My Soul i 1972. Lisas versjon er en partypille. Vow!
Lisa gjør også to låter av Stevie Wonder. “You met your match” og “Free”. Den som kanskje overrasker mest av to sjelfulle låter er førstnevnte. Det går faktisk an å gjøre Stevie Wonder bedre enn Stevie Wonder. Fraseringen og måten hun legger seg bakpå tempoet og åpner all kraft i den lille store stemmen. Må spilles veldig, veldig høyt. Naboen tåler det når det er så bra fremføringer som dette.
Lisa gjør også Kids tidligere bandkompis John Nemeths gospelballade “Why not me”.En gospel og northern soul-klassiker som lett kunne blitt glemt om det ikke var for The Lisas treatment. Du kjenner hårene reise seg for hennes sjelfulle fremføring. Det første jeg tenkte da jeg hørte hennes versjon var vår egen dronning Radka Toneff. Større kompliment kan man nesten ikke gi i Norge.
Det er en Sade-følsomhet og coolness i mye av Lisas soul og r&b, og låter som åpningssporet “In my  mind’s eye” kunne vært en hit for våre D’Sound med sin groove mellom smooth soul og r&b i en jazzy atmosfære. Hun gjør en akustisk countryballade som skapt for høstmørket med “If you could only see”, og wailer nedover Carole Kings kvarter med “You took me all the way”. Og avslutningen med “Family” kan du synge til de fleste av dine familiemedlemmer i en eller annen form. Perfekt utgang på et svært variert og sjelfullt album fra Lisa “Little Baby” Andersen.
Denne herligheten kan vi godt allerede kalle The September Album Of The Month. Du finner Derrick “D-mar” Martin fra Nightcats og Nick Otis (Shuggie Otis bror) på trommer, en av verdens mest anerkjente bassister i Jerry Jemmott som via King Curtis i 1967 stod bak de største Atlantic-stjernene fra Aretha Franklin til B.B. King, og Lorenzo Farrell fra Nightcats og Jim Pugh fra Robert Crays band. Sistnevnte har spilt med de fleste fra nevnte B.B. King til Van Morrison og Etta James og deler på tangentene med Lorenzo. Og energibomben Sax Gordon er innom med sin eminente saksofon.
Disse nevnt er bare en brøkdel av alle som har vært innom Greaseland studios for å hjelpe Kid & Lisa Andersen. Du kan også høre legender som Charlie Musselwhite, Rusty Zinn, Les McCann, Paul Oscher (den første hvite musiker i Muddy Waters band), Finis Tasby, Henry Gray, Little Charlie Baty, Larry Taylor, Mike Finnigan, James Harman, Willie “Big Eyes” Smith, Michael Ledbetter, RC Finnigan, Latimore, Lucky Peterson, Vicki Randle, Bobby Vega og gud vet hvem som ikke er med på moroa. Du vet at alle bjørner søker etter honning­krukka. Hvem visste for 15 år siden at en av Norges fremste gitartalenter skulle søke lykken i USA og finne den største honningkrukka av dem alle? I Greaseland.
Mange artister og band skjønte aldri når de var i «prime time» for i det neste å være utenfor. Det er en skjør vare dette med magi, men med den sjelen dette ekteparet legger ned på hvert sitt soloalbum tror jeg ikke på tilfeldigheter. Timing is everything. 

Gratulerer - du leste akkurat om månedens album for september, og som lett lar seg overføre til oktober om du vil. Musikk levert med en sjel og lekenhet og kvalitet som ikke er hyllevare. Verken i USA eller her.