Jeg vil våge den påstanden at ingen andre artister i moderne pop-kultur har fått så mange hyllestalbum som Bob Dylan. Helt siden den franske vise­kunstneren Hugues Aufray i 1965 oversatte Dylans tekster til sitt morsmål, og ga ut “Aufray Chante Dylan”, har en bråte med artister i for­skjellige sjangre tolket Dylans skattekammer. Også bluesartister, i 1999 kom albumet “Tangled Up In Blues”, der diverse bluesstørrelser gjør Dylans låter. Men så vidt meg bekjent har ingen kjent blues­artist gjort et helt album med sanger fra nobelprisvinneren i litteratur. Ikke før nå.
Rory Block har de siste årene gitt ut album på album med låtene til kjente countryblues-­artister som Robert Johnson, Son House, Mississippi Fred Mc Dowell, Rev. Gary Davis, Mississippi John Hurt m.fl. Et album med Dylantolkninger var litt overraskende. Men da glemmer en kanskje at Dylan og Rory hadde et vagt, men viktig møtepunkt i livsløpene sine.
Block vokste opp i Greenwich Village, kunstner- og bohembydelen i New York. Faren drev sin sandalsjappe på 4th Street, der han og arrangerte folkemusikk-konserter. To dører ned i gata hadde Bob Dylan, som kom til New York vinteren 1961, sitt krypinn. Selv om Dylan ofte stakk innom farens sjappe for en prat, kom åtte år yngre Rory aldri i snakk med den unge musikeren. Da hun som 14-åring ble totalt hekta på blues og året etterpå reiste hjemmefra for å oppsøke eldre bluesmusikere, hadde Dylan allerede blitt den ledende skikkelsen innen den nye folkemusikkboomen. 
Men allerede en titt på coveret sier meg at dette kanskje ikke blir så blusa som jeg forventet. Litt for mange greatest hits. “Hey Mr. Tambourine Man”, “Like A Rolling Stone” og “A Hard Rain’s A-Gonna Fall”. Fine versjoner, men ganske så forutsigbare. Gjennomgående beveger Rory seg i det Dylanske landskap, selv om damas eminente gitararbeid, særlig når hun spiller slide, er med på å gi produktet et litt blått anstrøk. 
Hun har plukket låter med et tidsspenn på 48 år, fra “A Hard Rain’s A-Gonna Fall” fra 1962, til to låter fra Dylans til nå siste album, “Rough and Rowdy Ways” fra 2020. Foruten Cindy Cashdollar, som spiller barytongitar på ”Not Dark Yet”, spiller Rory alt selv. Gitarer, perkusjon og fullt slagverk på enkelte låter. 
Albumet starter med “Every­thing Is Broken” og følges opp av “Ring Them Bells”, den førstnevnte er vel det nærmeste vi kommer blues, den andre en flott hymnepreget sak, begge hentet fra 1989-albumet “Oh Mercy”. 
Fra “Time Out Of Mind” har Rory hentet “Not Dark Yet”. Det er en stor sang om eksistensielle kriser, og blir behandlet med den vokale inderlighet den fortjener, samt nydelig slidegitar som ­underbygger det hele.
“Positively 4th Street”, singelen som ble sluppet mellom to av Dylans største album, “Highway 61 Revisited” og “Blonde On Blonde”, har fått en fin folkrock-innpakking, mens ver­sjonen av “Hey Mister Tambourine Man” befinner seg en plass mellom Dylans originalversjon og The Byrds sin hit-versjon.
Så kommer vi til der jeg har problemer. De to siste låtene utfordrer meg. “Mother of Muses”, er en hymne som kunne vært hentet ut av sangboka til The Carter Family. Når Dylan selv synger låta i en “Old Time Music”-stil, fungerer det. Når Block prøver seg på det samme, blir det mer outrert og nesten litt komisk. Mulig jeg banner i kirka nå, men det jeg nå skal si kvalifiserer vel til eksklusjon fra Dylan-menigheten. “Murder Must Foul”, Dylan sitt 17 minutters epos der han ser drapet på president Kennedy i en samfunnsmessig og kulturell kontekst, er tung kost selv for en Dylan-elsker. Men når Rory strekker den til nesten 21 minutter snakkesynging med store doser “namedropping”, melder jeg pass. Her kunne Rory isteden gitt oss fire andre låter som beveget hennes hjerte og sjel. Da kunne jeg kanskje ha strukket meg til terningkast 5. Men når beholdningen for meg blir sju trivlige, men ikke alt for spennende Dylan-­tolkninger, er jeg redd “Positively 4th Street” ikke blir plukket ut for ofte av CD-hylla, når den først har havnet der ved siden av mer bluesa album fra 73-åringens lange karriere.