Det er umulig å ikke regne seg som fan av denne større-enn-livet artisten og kraftstemmen tilhørende Sugarray Rayford. Siden han begynte å jobbe med produsenten og låtskriveren Eric Corne for fire år siden har han hatt klippekort på priser under Blues Music Awards-utdelingen, og til og med blitt nominert for en karriere-løftende Grammy. 
Dette er deres tredje sam­arbeid, dette nye albumet s­om har fått navnet Human Decency, menneskelig anstendighet. Du skal ha både baller og krefter for å rulle i gang et slikt tema både i USA og i verden forøvrig i disse tider. Men det har heller aldri vært viktigere noensinne å gjøre det. 
Dette er et album som blir en favoritt for mange denne sommeren. Sugaray Rayford fører videre den fine blandingen av soul og blues som vi har elsket gjennom de siste tre tiårene med artister som Solomon Burke, Mighty Sam McClain og Tad Robinson. 
Hans soul-bekjennelser i bluesen føles som de er filtrert ut av kirkene i sørstat­ene der du kan regne inn både Solomon og Mighty Sam. Det er ikke så rart. Bare sju år gammel sang han i Bethel Temple Church of God In Christ i byen Tyler i Texas.
Du får alle slags moods innen sjangeren soul/blues på dette albumet. Fra det jazzy slepne soul-tempererte til det tilbakelente groovy lounge-moody, den tappende festfoten a la Blues Brothers med blåserrekke i fullt driv på “Strawberry Hill” og der elementer av funk og hiphop kommer frem på magiske “Stuck between”. Andre låter som “Ain’t that a man” kunne vært gjort i country/soul-ånden til Allman Brothers Band. Det er stor bredde i dette albumet, selv om hans sentrum er følelsesladet og reflektert soul/blues og r&b. 
Sugaray Rayford er for meg med dette albumet like viktig for 2024 som Donny Hathaway og Barry White var for sin tid for 50 år siden. Dette er ikke The New Sound of 2024, men tradisjoner fra soul og bluesmusikkens alter som kom ut av kirkene i sørstat­ene og gjort med sjel. ­Sugaray puster og lever denne musikkformen bedre enn de fleste i dag, og jeg merker at jo flere ganger dette albumet ruller gjennom stuerommet, jo mer føles det som å komme hjem.