Hun var opprinnelig en gatesanger hjemme i Brüssel, Belgia, men så dro hun til New Orleans for seks år siden der hun ble med i bandet Mama’s Boys. Deretter slo hun gjennom som en spennende ny kraft i bluesen med røtter i hill country blues og deltablues.
For sitt nye album har Ghalia valgt å kjøre dypt inn i ørkenen ved Joshua Tree i California der den eksentriske studioeieren David Catching på 90-tallet grunnla et etter sigende helt spesielt studio kalt Rancho De La Luna. Et sted der Iggy Pop, Foo Fighters og PJ Harvey har skapt sin magi. Det sies at dette ørkenbaserte studioet i likhet med Juke Joint-studioet på Notodden har en touch av magi som påvirker alle som kommer  hit, og siden Ghalias mål var å lage et album som låt mer moderne enn hennes tidligere utgivelser, med mer hooks, licks og allsang-elementer, synes valget utmerket og rett.
Med i bandet er Dr Johns gamle allierte på tangenter, Ben Alleman, og Lou Reeds trommeslager Danny Frankel. Og studio-eieren David Catching tar tak i gitaren titt og ofte og leverer sine rå ørken-soloer. Totalen bringer ikke Ghalia Volt helt ut av blues-formen, men her er mye tyngre elementer av psykedelisk rock og classic 70-tallsdedikert rock i et bluesy format som absolutt høres hjemme der PJ Harvey har vært innimellom.
Åpningslåta “Every cloud” er en syrete psyke­delisk roadmovie-atmosfære med Doors-inspirert orgelgroove. Mye av dette låter mer 1969 enn 2024 for å være ærlig, og det er både tøft og overbevisende i all sin energi her.
Låter som “Insomnia” er en trippy rock-edged affære som kunne vært hentet ned fra The Appa­lachian Mountains, i en avsides dal i North Carolina. Lukten av låven, smaken av syren og det nesten forheksende uttrykket fra en jente som ikke har sett sivilasjonen på 10 år.
Overgangen til den mer bluesduvende “Shout sister shout” med en psykedelisk voodoo-vibb, som Dr John ville elsket om han var her fortsatt, er neste tripp. Dette albumet er fullt av tripps. Kjedelig er det aldri. Og bluesen, psykedeliaen, rock-vibbene og en bakfull Aretha Franklin som sitter i hjørnet og korer. Det er bare vidunderlig frigjort, dette albumet fra Ghalia Volt. Som å høre den ikke helt tamme søsteren til gutta i The Black Keys. 
Du kan ikke spille denne plata uten å kjenne at det skjer noe. En tur ut i ørkenen er ikke noen invitasjon som hvem som helst vil overleve, men for Ghalia Volt har det satt fyr på karrieren!