Tom Hambridge, trommeslageren, låtskriveren og produsenten har vært overalt i blues og bluesrock-verdenen gjennom et langt liv. Mange kjenner ham som den viktigste hoffleveran­døren av låter og tjenester til bluesens siste gjenlevende ikon, Buddy Guy. Men han har også jobbet med både Bo Diddley og Chuck Berry. Jepp, så lenge har Tom Hambridge vært med som en størrelse på linje med Mike Vernon på den engelske kyst.
Hambridge har håvet inn ­Grammy-priser, de fleste for album med Buddy Guy, men også gjort svært kritikerrost arbeid for og med Keb Mo og Kingfish de senere årene. Og en haug talenter til. Buddy Guy kaller Tom Hambridge for den hvite Willie Dixon. 
Dette er et album som bærer den forkortede tittelen for Bluesens Deja Vu. Det er fordi han har samlet favorittlåter han har skrevet i karrieren for andre, og han har fått noen av dem han har skrevet dem for til å hjelpe seg med sine utgaver av sine låt-babies. Det åpner med Buddy Guy på “Ain’t it just like love” og fortsetter med Joe Bonamassa og “That’s my home”. Ja, det er en god start. Meget god start. Vibbene sitter.
Kingfish er med på “Blues don’t care” og legenden James Cotton (han gikk bort i 2017, men er med på opptaket her) på “Brother John boogie”. Og gitar-eleganten Josh Smith er med på “Smarter than I was”. Albumet starter som en fest og ender som en. Det er greia med Tom Hambridge både som låtskriver, trommeslager og artist, han er kolossalt på plass og har sjeldent fin smak i det han leverer. Som låtskriver treffer han alltid de gode vibbene, som en Dan Penn.
På “Wear you out” can du føle en eim av den kanadiske bluesrockeren Colin James. På “Sick with love”, der Rob McNelly deltar (han har vært i band med ameri­cana-legenden Scott Miller), er det som et øsende ZZ Top. ­Boogiefoten på “Automatic” ­spenner ben på George Thorogood på en mandag, tirsdag, onsdag og torsdag, og surf­gitaren på “Brother John boogie” (med nevnte James Cotton) har både Dick Dale og Link Wray i baklomma.
Og når han gjør et nummer ut av det faktum at Johnny Winter utrolig nok ikke er innviet i Hall Of Fame med låta “Johnny Winter”, så sier det alt om hvem Tom Hambridge er. Han er vår mann, han er bluesens mann, han er, som Buddy Guy sier, den hvite Willie Dixon. Han er ikke redd for noe, som når han banker funken inn i  bluesen på beste Bone­shakers-vis på “Meet me in Chicago”. 
Min stemme ved neste avstemning inn til bluesens Hall of fame: Tom Hambridge. Eller må du være dau før du kan velges inn?
Unn deg sjøl litt moro. Unn deg Blu Ja Vu.