Kristina Karina Hammond begynte med å legge ut musikken sin på sosiale medier og har på den måten fått enorm gjennomslag­skraft som britisk americana-­artist. Uten verken management eller plateselskap har hun nå sluppet sitt første album. Til gjengjeld markedsfører hun musikken med spektakulære videoer.
Hun er en singer-songwriter som med bakgrunn i metal og alternativrock er blitt oppslukt av urgammel Appalachia-musikk og Britisk Folk-horror som hun igjen smelter sammen med elementer av delta- og Bentonia-blues. Hoved­påvirkningene er Memphis Minnie, Skip James, Charlie Patton og Leadbelly, og så vidt jeg kan høre, de dvelende, meditative gitar­linjene til John Fahey filtrert gjennom Bukka White. Sammen med en god del Nick Cave og Tom Waits går dette opp i en høyst moderne enhet av gotisk blues og pop noir. 
Hammond spiller slide på resonatorgitar, slike som ble introdusert på 20- og 30-tallet med stålkropp for å gir mer lydvolum enn tradisjonelle kassegitarer. Hun sverger til moderne retromodeller som er enklere å spille og krever lite vedlikehold. Ifølge Hammond låter de også bedre. Hun har et dusin av dem.
Hun har nylig utgitt video og en digital singelversjon av Nirvanas «Heart Shaped Box» og den tradi­sjonelle Appalachia-balladen «Where Did You Sleep Last Night?», også kjent som «Black Girl» og «In the Pines». Disse er ikke med på Death Roll Blues, men de er holdt i samme stil som albumet. 
Tittelsporet har koring fra duoen David & the Devil som tramper takten i tradisjonen etter John Lee Hooker. K.K. Hammonds forkjærlighet for horrorfilmer skinner igjennom. «Mr. Apology» er en sang som er tilegnet konseptkunstneren Alan Bridge som ble beryktet for å oppfordre personer som hadde begått drap til å avgi tilståelser anonymt på telefonsvarer. Sterkest virker likevel «Memento Mori» der Harding fører dialog med Baron Samedi, herskeren over dødsriket i haitisk vodou. Horrorblues.