Jeff Wasserman er en bevandret, rik og nokså grenseløs artist og låtskriver som henter frem de mest tidløse elementer av folk-country, bluegrass, countryblues og ren folkemusikk som har vandret frem og tilbake mellom Norge, Irland og det store havet til Amerika gjennom genera­sjoner. Du verden som denne amerikaneren har beriket oss nordmenn, både på plate og i musikerkretser.
Jeffrey’s Reverie er en mek­tig, jordnær, tidløs, frodig og ekte singer/ songwriter-­opplevelse av en plate med et band som er Jeff Wasserman, men så mye mer. Et band som forener vårt land med Irland og Amerika gjennom tidløs roots-musikk som oppleves som en reise i musikk like tidløs som huset på prærien, eller den skakke låven i Valdres. 
Fra rene sangnummer med ­røtter tilbake til Carter Family, rene fele­nummer som forener norsk og amerikansk folkemusikk, som knapt noen andre har kunnskaper og refe­ranser til enn Jeff Wasserman, som du hører her på “Army Street/ Lincoln Street”. Og frodigheten tillater nesten en ­rockabilly-edge når en kvinnelig sanger, som kan minne om folk/country-­utgaven av Toini Knudtsen, med den litt frie følelsen synger duett med Jeff på en lekende “Movin’ time”. 
Men mest av alt er Jeff Wassermans signatur litt som Tom Pacheco når han legger hele sjelen i åpningssporet “Onward to Avalon”, eller når han tar scenen med det mektige og tidløse tittelsporet “We shall dance again”. Du kjenner øyeblikkelig at dette er en havn av et album du aldri vil forlate. 
Jeffrey’s Reverie er ­akustisk basert i sin helhet, som bluegrassbandene frem til det kanskje mest fremtredende av dem alle i modern tid med Alison Krauss + Union Station. Med musikere i multi-instrumental klasse og sort belte i strengelek fra Norge, Sverige og Amerika. På mange måter er dette bandet en forening av den bluegrass og americana og tidløse folk-følelsen Jonas Fjeld dyrket sammen med Chatham County Line, med en Union Station multi-instrumental frodighet som man nesten ikke tror finnes på jord. Bare hør en låt som “The last defender”, så skjønner du hva jeg mener.
Du svinger til Irland med nydelige “Salvador Amador”, og ikke mange hadde klart å innlemme klassikeren “We had the whole world in our hands” med samme ånd og tidløse naturlighet som Bruce Springsteen og Seeger Sessions traff mange for snart 20 år siden. 
Jeff Wasserman er en av de sjeldne trubadurer og låtskrivere som gjør det tidløse til vår arv, og gjør oss i stand til å trekke de lange linjene i musikk. Sammen med en gjeng utrolig talentfulle ­akustiske strenge-magikere er Jeffrey’s Reverie en plate­utgivelse du ikke kommer utenom. Tidløs prakt!