Han er Aaron Nevilles sønn og nevøen til Art, Charles og Cyril Neville. Sangeren, låtskriveren og multiinstrumentalisten Ivan Neville er født inn i familien som fostret både The Meters og Neville Brothers. På 80-tallet rakk han to år i bandet til faren og onklene samtidig med at han spilte med Bonnie Raitt og var  førstevalget som session­pianist for alle fra The Rolling Stones til Robbie Robertson. Han albumdebuterte med tidsriktig 80-tallslyd på If My Ancestors Could See Me, som resulterte i to hitsingler. Som bandmedlem på Talk Is Cheap-turneen til Keith Richards & His X-Pensive Winos viste han betydelig røffere sider.
I 2003 går Ivan Neville og gitaristfetteren Ian Neville – sønn av Art – dypt ned i Meters-røttene og danner Dumpstaphunk, som blir New Orleans’ fremste funk- jamband. På Touch My Soul, Ivan Nevilles fjerde soloalbum og hans første på 20 år, er fetter Ian med blåserrekka og rytme­seksjonen og fra Dumpstaphunk kjernen i ­studiobandet. Det låter ­mildest talt fett.
Ni av ti spor er skrevet av Ivan Neville, med tekster som handler om kjærligheten til New Orleans-kulturen og om det som i svulstige orde­lag kan kalles hans emosjon­elle og spirituelle reise som artist. Men alt klinger ekte og oppriktig og med tidvis tøff attitude. Ifølge ham selv sterkt inspirert av den myke funken til Sly Stone på ­albumet Fresh, som har fulgt ham siden tenårene.
Celebre gjester kaster glans over mange sporene, ikke minst åpningen «Hey All Together» med koring og call response fra Michael McDonald, Bonnie Raitt og Pappa Aaron pluss blås fra brassbandstjernen Trombone Shorty, som alle samstemmer i Ian Nevilles påkalling av nabolagsånden som har definert New Orleans. Dette tas til de store og deliriske Mardi Gras-høyder i «Greatest Place On Earth», og med Ivan Nevilles egen pianointro hentet rett ut av «Hey Pocky Way»-versjonen på The Meters’ Rejuvenation-­­album fra 1974.
Mer delirium blir det på monsterfunken «Dance Music Love» der gitarsoloen til Doyle Bramhall II gjør nummeret til en kjernefysisk utgave av Bowie/Stevie Ray Vaughans «Let’s Dance», og som ikke følges av noe annet enn tittelsporets avklarede ro før «Stand For Something» overtar med gatesmart patos og knallhard funk. Den endelige bekreftelsen på Ivan Nevilles format er cover­versjonen av Talking Heads’ «This Must Be The Place», der blåserne drar New Orleans’ brass band-tradisjoner i retning ­Jamaicas Skatalites. Plutselig er det som å høre Burning Spear med blåsere anno 1977.
Mye mer kan sies om denne plata, den vokser for hver spilling. Jeg blir bare mer og mer betatt av den vidunderlig vakre pianoinstrumentalen «Beautiful Tears (Thoughts & Prayers)» som avslutter det hele. Da setter jeg på fra begynnelsen av.