MYRHAUK
MYRHAUK
Tampen brenn
Egen utgivelse (EP)
Bluesy americana på sitt beste
Anført av vokalist Tom Erik Holmlund, med noe av den samme råskapen i stemmen som de store rocke-sønnene i Return fra hjemtraktene på Stange i Hedmark, er bandet Murhauk en nyskapning å legge merke til om du liker rootsy rock på norsk dialekt. De låter mer tyngre rootsy og rockete enn både Hellbillies og Return på åpningslåta «Tampen brenn», men de kommer garantert på hverandres julebord.
Og apropos Return så er Myrhauks låtskriver og Hammond-organist Magnus Østvang også kjent som Return-medlem de siste åtte årene!
«Tampen brenn» er den feteste og tyngste americana-rockelåta i år, vil jeg si, og som spenner forventninger til det som kommer ved høykonjunktur. Tom Erik Holmlund har en stemme som tømmer bluesfølelsen i rocken på en måte man ikke kan motstå, og gitarene og orgelspillet øser av Allman Brothers’ tyngste spilleglede. Det er altfor sjelden man hører en låt som «Tampen brenn», og man kjenner at man blir tørst etter både det ene og det andre. Mest av alt etter mer!
Myrhauk har sluppet tre låter. I tillegg til «Tampen Brenn» har de lagt ut «En slags gospelsang» og «Bære je ser Mjøsa». Førstnevnte en gutsy folkrock-ballade av det slaget Vamp dessverre har sluttet å skrive. Den bygger seg opp med et folkelig treffpunkt som for meg har den røffe eggen jeg alltid synes D.D.E. har manglet. Mye takket være det musikalske arrangementet med gitarer/orgel/bass og trommer, men også på grunn av hesheten og dedikasjonen i Tom Eriks stemme. Den vrenger seg på en måte som er en herlig musikalsk urkraft for Myrhauk.
Myrhauk er bygderock og bluesy americana på sitt beste her i landet, og på «Bære je ser Mjøsa» treffer de den litt mørke folkrock-melankolien til svenske Nordman. Bare at de legger større kraft i backingen og soundet med gitarer og orgel.
Jeg håper de aldri slipper foten helt av gasspedalen, men gjerne åpner opp for en ballade eller to. For Myrhauk er kapabel til å bli et av landets mest populære band. Det er jeg ikke et øyeblikk i tvil om. Og hvem digger ikke dialekten fra Stange og Hedmarken i norsk rock? Dette er moro!