71 år gamle Johnny Rawls er en av de siste store blues/soul-veteranene, med trykket på deep soul-følelse. Etter et langt liv som artist fikk han sin Blues Music Award for sitt første album for Third Street Cigar-labelen i 2018 med «I’m Still Around». Han fikk prisen «Blues/soul album of the year» for denne, og fulgte opp med den meget fine «Where Have All The Soul Men Gone» for to år siden.
Nå med sitt fjerde album for samme selskap har vete­ranen tatt sin smekre soul-blues videre inn i den gamle ­skolen av blues/soul-sangere som ble inspirert av deep soul-artister som O.V. Wright og James Carr på slutten av 60-tallet. Johnny Rawls er en av ytterst få artister i dag som kjenner deep soul-musikkens innerste hemmelighet og sjel, og som kan få soulfylt blues til å låte enda smekrere enn en Delbert McClinton eller Tad Robinson i storform.
Albumet er spilt inn i København og i Ohio, USA med erfarne studiomusikere. Med Third Street Cigar-presidenten John Henry som executive producer (et annet ord for sjef som betaler regningene) har Johnny selv produsert albumet sammen med Alberto Marsico som også synger backup og spiller alle tangenter på plata. Alberto er en italiensk jazz­pianist som har spilt på plate med Tino Gonzales, Sugar Ray Norcia, Sax Gordon og tidligere Johnny Rawls utgivelser.
Johnny Rawls låter faktisk tøffere og mer uptempo på dette albumet enn det foregående. Bare hør tittelsporet «Going back to Mississippi». Mye trøkk, kraftfull soul og bluesrock og gitarer som driver nesten som en Buddy Guy. Ofte kan slik rocka blues/soul bli en parodi på seg selv, men her funker det selv om du nok har hørt lignende låter før. Og Johnny Rawls selv, i en alder av 71, synger bedre og råere enn noen gang. Han er en old school soul/ blues-konge som sitter trygt på tronen.
«Reap what you sew» er Stax-soul og O.V. Wright-soul av beste merke, «Midnight train» er Mighty Sam McClain og Tad Robinson-materiale av potent soul-kraft, «If you ever get lonely» den seigeste late-night soul/jazz-ballade du har hørt siden Marvin Gaye, og «Noki noki» er partymusikk både Bo Diddley og Jimmie Vaughan ville kunne sette på hhv. oppe i blues heaven eller nede i Texas. Og hva med ­Meters/Neville Brothers-­funken på «Straight from the bottle»? Opp og dans!
Johnny Rawls bryter ikke ny mark, men er en levende legende innen soul/blues som svulmer av den gode gamle og ekte følelsen for musikk­formen. Ja, det er et par låter som er transportetapper, men jeg er likevel så imponert over kvaliteten til legenden Johnny Rawls at jeg gir plata nesten full pott. Let’s go! Ta en Sugar Ray Norcia backflip med «Love machine»!