Tim “Ledfoot” Scott McConnell vant Spellemannspris i kategorien for Blues i 2019 med utgivelsen “White Crow”. Siden den gangen har artisten vi på 80-tallet kjente som bare Tim Scott, en amerikansk singer/songwriter fra øverste hylle, spilt inn et album sammen med Ronni LeTekrø fra TNT og oppfølgeren til «White Crow» som heter «Black Valley». Han er produktiv som få låtskrivere når han nå slipper sitt fjerde album på fire år. 
Amerikaneren som utvandret til Norge, og gjorde nordmann av seg som Tim Scott McConnell på Warner Music i 1994, åpnet sine indre bluesdemoner under sitt alias Ledfoot i 2007. Fremstod som en Bjørn Berge med klør og intensitet. Klør og intensitet som krafset over en akustiske slide-gitar. Hans egenart som en Johnny Cash i sorte klær, med sølvhvitt hår, sølvsmykker og en mengde tatoveringer og et ansikt som forteller at han har vært ute en vinternatt eller flere forteller deg at han er en «one of a kind». Han er opptatt av å designe sin «ensomme ulv»-karakter selv, og kaller musikken sin for Gothic Blues. Sunget med intens stemme nedenfra et mørkt sted, som en loner som sitter to etasjer under J.J. Cale, akkompagnert av en 12-strengs gitar med ekstra sterke strenger, porselens-slide og steel-­finger picks. Det minimalistiske er gripende, bare akkompagnert av hans egen rytme gjennom en stomp box og noe lett perkusjons-beat.
Mannen som har skrevet en av de få låtene Bruce Springsteen har gjort til sin gjennom coverversjonen av «High hopes» (som finnes på albumet Tim spilte inn med The Havalinas før han emigrerte til Norge) har dempet belysningen og fadet ut noe av intensiteten fra «White Crow» albumet på dette nye albumet. Den ­gotiske følelsen har ikke fo­rlatt bygningen helt, men dette albumet er nok lettere å like for de som syntes «White Crow» ble for intens. Det er en sammenhengende og nydelig reise gjennom den siste natten. Rett og urett. Håp og fortapelse. På utkikk etter den siste fluktruten, og til sist den endelige slutten. Nei, du finner ikke vårens lys og farger på dette albumet, men det griper deg langt inn i sjelen slik Tim Scott McConnells inderlige låtskriving alltid har gjort på sitt beste. 
Nakent, filmatisk og rått drypper det fortsatt blod av denne biffen av en plate når du setter den på. Dette er ikke en bakgrunnsplate. Det er en plate for din indre mørke blues der du kan kjenne det brenne under føttene, svi i dine negler, og kjenne på Morgan Kanes besettelse etter å sitte innerst i lokalet med ryggen til hjørnet der du kan betrakte det som kommer mot deg. Livet med alle sin demoner og muligheter for å unnslippe i mørket. Denne plata er en besettelse liksom «White Crow», men «Coffin Nails» har en mer behagelig flow og melodiføring om man kan si det sånn. Rå, sterk og fenomenalt nydelig plate!
Og når han avslutter albumet med «How I end my day» så kan vel ikke menneskets svakheter beskrives mye vakrere og brutalt ærlig enn dette? Håpet i livet ditt må du sørge for selv. Det er ikke sikkert du finner så mye av det her, men at du vil kjenne deg igjen i Ledfoots eller Tim Scott McConnells gotiske blues, hans vei gjennom mørket, det er utvilsomt. I mørket er alle katter grå, men det er en spennende farge, og Ledfoot er en mester i dette bluesens nakne lende. An­befales varmt!