THE BONESHAKERS

THE BONESHAKERS  - One Foot in the Groove

THE BONESHAKERS
One Foot in the Groove
Take It To The Bridge Records

Oser av klassisk funk-blues

Gitaristen Randy Jacobs er verdt å lese seg opp på for alle som er interessert i blues og funky rock. En ikke så rent lite groovy og oppesen gitarist som en gitaristenes James Brown, dette her, som i mange år på 90-tallet herjet hitlister og klubb-scener med The Boneshakers sammen med den eminente r&b-, soul- og blues-sangeren Sweet Pea Atkinson fra Detroit, som noen kanskje husker. Eller kanskje de med litt kortere horisont på minnet kan huske at jeg anbefalte Mindi Abair & The Boneshakers her for rundt sju år siden? Et fyrverkeri av en høyt respektert jazz-dame som med sin stemme og sitt yppige saksofonspill lot Randy Jacobs lede seg inn i funky og bluesy rock med et tidvis sinnsykt heftig sving. Hva som skjedde med henne vet jeg ikke, men 2015-albumet «No Good Deed» er fortsatt verdt å kjempe for om du runder Speakers Corner en dag og har lyst til å berette om en plate de færreste har hørt om. Joe Bona­massa og hans manager stod i kulissene den gangen.
Her er det John Wooler som har produsert The Boneshakers nye 10 låter på albumet «One Foot In The Groove», som er en åpanbar tittel på alt Randy Jacobs foretar seg. John Wooler er en dyktig kar som var mannen bak mektige Virgin Records sasting på blues på 90-tallet og mannen bak Point Blank-plateselskapet. De signet og ga ut Van Morrison, John Lee Hooker, John Hammond, Charlie Watts’ soloplater og ikke minst Pops Staples, Johnny Winter og de første albumene til dagens hete bluesmann, Larry McCray. Han var også mannen som signet The Boneshakers og ga ut de to første LP-platene deres i 1997/98.
Albumet oser av klassisk funk-blues med de gitarriffene du kjenner igjen både fra Boneshakers-tiden med Sweet Pea Atkinson og det betydelig mer kommersielt satsende bandet Was (Not Was) med frontfigurene Don og David Was, der førstnevnte i dag er en av de største musikkprodusentene i USA. ­Albumet åpnes av en låt skrevet av Don og David Was sammen med Bob Dylan i «Mr. Alice doesn’t live here anymore». Ingen killer åpning selv om de som står bak låta står med de største typene i menyen over amerikanske låtskrivere, men funk-nerven er på plass. Låta ble opprinnelig skrevet for Paula Abdul med tittelen «Shirley ­Temple doesn’t live here», men Paula avviste den, så den dukket opp med denne noe skrudde tittelen «Mr Alice…» på Was (Not Was) albumet «Boo» for 15 år siden.
Ellers gjør de en fin versjon av Little Steven i «Ain’t got the fever no more», som ble skrevet for Southside Johnny & The Asbury Jukes’ 1977-album, «This Time It’s For Real» med langt mer trøkk enn den tilbakelente blues/soul-versjonen du får her. De gjør også Rolling Stones-klassikeren «Let’s send the night together». Bernard Fowler som har sunget med Rolling Stones er med her, men det er The Boneshakers nye stjerne-vokalist Jenny Langer som virkelig loser denne låta på plass med ikke så rent lite Tina Turner-power. Vi må også nevne en låt av Stax-legenden og blues/soul-artisten William Bell som heter «I forgot to be your lover». Fantastisk sjel og følelsesladet kraft i denne, som en Bonnie Raitt på sitt beste.
Coco Montoya er med på gitar. Keb Mos trommeslager Sergio Gonzales og Coco Montoyas bassist Nathan Brown likeså. Og blåserrekka The Texacali Horns som har jobbet med Taj Mahal og Kenny Wayne Shepherd. Og med Randy Jacobs gitarspill og en herlig kraft i det nye vokale funnet Jenny Langer kommer du til å bli imponert over mye av det som fremføres her. Det er kun noen få middelmådigheter blant låtutvalget – som ikke all verdens tøffeste funky fremføringer klarer å løfte – som står i veien fra å kalle dette albumet en “killer.” Men liker du funky blues og en tøff og groovy kvinnelig vokalist er det mye å hente her!