Bert Deivert er en sjelden fugl i dagens elektrisk orienterte bluesmiljø, der han har gjort mandolinen til hovedinstrumentet sitt. Der holder han fanen høyt i tradisjonen etter Yank Rachelle og Sleepy John Estes – to bluesstorheter som på langt nær har fått den posisjonen de fortjener. Det står ikke på innsatsen til Bert, som har gitt ut flere plater der han tar for seg musikken deres. Dette handler altså om akustisk blues med røtter tilbake til tiårene før 1940. Deivert er likevel ingen musikalsk purist, og opp­daterer lydbildet sitt med fintfølende hånd.
På denne fjortende plata har Bert tatt for seg sine egne ting, og han leverer en betagende vakker plate. Han er en historieforteller av rang og en utsøkt instrumentalist – fortellingen om bestefaren som var politimann og ble drept på jobb er en personlig favoritt, men «Orient Express» og «I Heard the Dark Roads Call» går også rett i hjerterota. 
Bert Deivert har holdt hus i Karlstad siden 1974, og er en av generasjonen av unge menn i USA som ikke så hensikten i å bli kanonføde for å tilfredsstille politikerne i USA sine geopolitiske ambisjoner.
Plata er på sett og vis et familieprosjekt der Bert får hjelp av kona Eva på fiolin, og datter Emmy på vokal på to sanger. I tillegg tar jeg sjansen på at Seamus Deivert, som har gjort noen pålegg og mastret, også er et familiemedlem.
Det er i sammenhengen nesten litt flaut at Bert har spilt over store deler av verden, men lite i Norge. Så derfor – til norske festivalarrangører får opp ørene og får ut fingeren – i all vennskapelighet, kan du jo sjekke ut hjemmesiden hans, www.deivert.com/about/. Og får du sjansen til å se ham på scenen er det bare å slå til.