Eigil Berg, Oslo-gutten som på slutten av 60-tallet var i front for en norsk rockebølge med sitt band Morgans, og som sommeren 1967 reiste på turne med fenomenet Pussycats fra Tromsø. Inspirert av Procol Harum, og trolig hadde han Gary Brooker som sitt store forbilde der han selv tok til tangentene.
Tangentspillet ble symbolet på rock’n roll-vokalisten Eigil Berg på 70-tallet i front for New Jordal Swingers. Først som støtteband for Per “Elvis” Granberg, men snart var de et av våre største klassiske rock’n roll band, med utallige plateutgivelser, hits og turneer land og strand rundt i Norge hovedsakelig. Hans røtter i den klassiske rocken som ble skapt av bluesen i England på 60-tallet er åpenbar. De senere år har han fortsatt å utgi musikk i eget navn, – og holdt kaffen på kjelen varm.
På sitt nye soloalbum “Skygge Og Sol” er det plenty lavmælt blues blandet med en trubadur- og vise-sangersjel som er tidløs og fin å være i selskap med. Som en Louis Jacoby i tospann med Ole Paus, og hadde Kåre Virud byttet ut gitaren med pianoet hadde du kjent igjen bluesfølelsen hans i mye av det Eigil Berg her fremfører: Ballader, pianobluesfølelse og visesang med røtter i det tidløse siden 60-tallet. Det er lett å finne seg vel tilrette sammen med Eigil Berg på dette helhjertede albumet der Ole Paus-festen sniker seg inn på det oppløftende tittelsporet. Rockefoten sniker seg inn med La Bamba-takten på det siste sporet, “Beatles og oss”, og henter frem litt av New Jordal Swingers-smilet i det hele. 
En av hederskarene i norsk rock’n roll sparker fortsatt fra seg med blå toner i piano og stemme. Det føles godt!