Med en herlig blanding av det å spille mer skolert og virtuost enn de fleste nye/unge band i Norge, og samtidig ha den løse konsert- og jam-jakka på, er det Oslo-baserte bandet Soft City kommet inn som et friskt og annerledes pust i blues-Norge. Bandet vant Norsk Bluesunions årevisse konkurranse Union Bluescup i fjor, noe som ga dem uante muligheter til å spille for bluesklubbene og andre Norge rundt i overgangen fra nedlåst pandemi til full åpning. De spilte blant annet flere meget overbevisende konserter på Notodden Blues Festival i år.
Det er klare jazz-farger i fremføringene på noe av materialet til Soft City, på den samme måten som blant andre bandet The Real Thing leverte tidløse godsaker da Sigurd Køhn enda levde (saksofon). Jeg får noe av den samme følelsen av musikalsk overskudd og virtuos briljans med Soft City. Med den forskjellen at dette er veldig sterkt også vokalt med Thea Paulsens kraft som en miks av blues/soul-sangeren Marianne Antonsen og rockedama Vibeke Saugestad fra bandet Weld, om noen husker dem. Thea Paulsen har en veldig naturlig autoritet i vokalarbeidet som føles lekent og uanstrengt og med masse pondus og levende kraft. 
Det er en fantastisk opplevelse å “leke” seg gjennom dette albumet, og du vil oppleve at du mer og mer blir en Soft City-fan når låtene får festet seg etter flere gjennomspillinger. Allerede med åpningskuttet “Settle for the moon” dras du med av et r&b-gyngende blues/rock/jazz-riff der vokalen til Thea, orgelet, gitarene, rytmeseksjonen, alle drar deg ut på gulvet med en live-følelse som er både stram og pulserende. Lag taco til fredagen til denne låta så garanterer jeg stemningen!
“Here comes the roll” bygger seg opp og opp til et crescendo av en jazzy bluesrock-happening med glimrende gitarspill og orgel-groove, og den soul-fargede r&b-balladen “Fool to love you” har noe av den samme kraften jeg fant hos Amy Winhouse, bare mer bluesy med tilbakelent attityde og masse lekker lyd-tafsing, fra orgel til gitar og til vokal og tilbake. Det er velspilt, nesten regissert, men samtidig løssluppent og levende. Og gliset du fikk på plass med åpnings-sporet og fredags-tacoen sitter lett fast i fjeset på ivrige musikkelskere. Dette er musikk å elske for sin åpenbare lekenhet, talentet og hvor flinke de er til å spille bandfølelsen frem.
At de kan gjøre en blå blå ballade som “Lost in space” og ikke falle ned fra grenen de sitter på i treet, er bare en bekreftelse på at Soft City er langt mer “voksent” og “erfarent” enn man skulle tro at det var mulig så tidlig i karrieren med et debutalbum. Selv ikke Bonnie Raitt er mer blues enn dette. 
“Griff” er en annen låt med mye funk-attityde og tungt orgel, The Meters-lekent gitarspill og med ikke så lite Barry White sensualitet og underliggende r&b groove. En elegant perle som etter litt over to minutter sklir over i blandingen av blues, rock og funk på “Let’s make it right” med mye dritlekkert gitarspill som kan minne om der Knut Reiersrud har vært flere ganger de siste 20 årene. Og med et orgel/ gitar riff som nesten banker på døren til Jon Lord og Deep Purple – er det rart at man smiler når man hører på dette albumet her, sier jeg bare!
På “Griff” dukker også selveste Carsten Loly opp i en gjesterolle på vokal, en i dag glemt urkraft på vokal i blues-Norge med blant annet bandene Four Roosters, Guys In Disguise og for multi-sammensatte Mulens Portland Combo på 90-tallet.
Med dette debutalbumet fra Soft City snakker vi natur­be­gavelse av det sjeldne slaget. Husk å si at du var der da Soft City debuterte, sjekk ut denne plata eller bli “ledd” ut om et par år. For om dette bandet fortsetter som de har startet, loves store ting innen norsk blues i en utvidet betydning av ordet blues. Soft City omfavner hele den svarte musikkarven med en virtuositet og spilleglede som er noe av det flotteste og mest overbevisende jeg har hørt på lenge. Med Thea Paulsen på vokal, Ask Vatn Strøm på gitar, Håvard Ersland på orgel, Kim Andre Tønnesen på bass og Bård Berg på trommer er det lett å si at norsk blues vinner hvilken som helst talentkonkurranse ute i den store verden med et mannskap og spille­glede og kapasitet som dette!