Danmarks mest hardtarbeidende blues- og rootsrockband med frontmann og sanger Thorbjørn Risager er tilbake på nytt plateselskap. Heretter skal julebordet inntas sammen med Joe Bonamassa og Beth Hart i Provogue-bygningen. De har forlatt RUF Records og Tyskland.
Den vokale rambukken i Thorbjørn Risager og den vitale kraft som ethvert tungt bluesband kunne ønske seg med blåsere er inntakt fortsatt. Det er fortsatt den rå og ufiltrerte bluesrocken og rootsrock-formelen som gjelder for Danmarks desidert fremste rootsrocker i dag. Et fullblods tog som fyres med en tight rytmeseksjon og en sulten blåserrekke. Et fett 8 manns band som mange har hatt gleden av å se i Norge.
Album nr 11 følger opp det meget sterke «Come On In» fra pandemiens album i 2020. Det handler fortsatt om stor spennvidde i repertoaret som presenteres. Ikke alt er opplagt å kunne kalles for blues, men de svarte røttene ligger i dagen hele veien. Albumet åpnes med pre-war blues-tonesetting og naken produksjon med tittelsporet «Navigation Blues». Du kjenner den dovne blues-pulsen og kjenner på Thorbjørns direkte vokal som har mye av Bobby Blue Blands rå kraft i seg. Sammen med ­gitaristen Joachim Svensmark settes stemningen mesterlig ut fra startblokken. Den stemningen du kjenner på når et skikkelig bra band drar forsiktig i gang mens du akkurat er i ferd med å ta imot det første brettet med halvlitere i baren. Du vet at her må du bare kjempe deg tilbake foran ­scenen, for dette blir bra!
Takten og rockefølelsen økes noe på «Watch the sun go down». Bassen pumper, trommene sitter mer fremme i lydbildet, og Thorbjørn rocker på en måte som minner mye om Tony Joe Whites album på 80-tallet. Så slås forsterkerne av og den akustiske settingen i unplugged-formatet slår inn i country-takt med balladen «The way you make me feel». Etter hvert slår blåserrekka og trommene inn og løfter låta fra bakken. En good-feeling låt som er helt ok, men litt transport-etappe følelse. En følelse som heldigvis er kortvarig før Stones-riffete «Fire inside» telles i gang. Nesten som å høre John Cougar Mellencamp fra albumet «Uh-huh» tidlig på 80-tallet. Det rocker og energien og nerven er upåklagelig, men låta er noe statisk.
«Blue lullaby» er akkurat som tittelen sier. En funklende blå ballade for de sene natte­timer med fin vokal uten Thorbjørn Risagers karakteristiske råskap, bare fin følelse a la Delbert McClinton. Men svinget er tilbake med «Taking the good with the  bad» ikke ulikt noe av den soul/blues-gleden du finner på de siste fine platene med Jan Tore Lauritsen & The Buckshot Hunters. Låta sprer glede, men bortsett fra albumets to første låter føles ikke dette albumet som det kreativt bes­te det danske bandet har levert. 
Den slentrende countrybluesen på «Whatever price» har litt J.J. Cale over seg, men samtidig mer soul-­frasert i sangen. Fin låt som er det beste sammen med innledningen med tittelsporet» og «Watch the sun go down». Fleetwood Mac-følelsen på «Time» (vi snakker ikke Peter Green-æraen men Buckingham/Nicks) er også fin, før ­albumet sklir inn i nok et nærmest akustisk og strippet nummer i ballade/singer-songwriter låta «Something to hold on to». Fortsatt fint, men fortsatt venter man på noe av den forløsende kraften som har kjennetegnet bandet på mange album. 
Hverken country-takten i blueslåta «Hoodoo lover» eller det fete blåserdrevne bluesrock-skyvet på «Headed for the stars» klarer å fri meg fra følelsen av at dette er et litt kjedelig album. Det er for all del ikke et dårlig album, men jeg savner mer nerve og låter som får meg til å stoppe opp og ikke bare føle at det er «fint nok, men hørt det mange ganger før». Det er faktisk albumets aller siste låt «Heart crash» som står frem som den mest originale og sjelfulle på albumet. En slags «blues in outer space» låt med en tekst som tar tak i deg og et arrangement på låta som er ulikt noe annet du har hørt av Thorbjørn Risager & The Black Tornado har gjort.