Joanne Shaw Taylor

Joanne Shaw Taylor - Nobody’s Fool

Joanne Shaw Taylor
Nobody’s Fool
Journeyman Records

Mer ­variert og fengende enn tidligere utgivelser

Joanne Shaw Taylor er født og oppvokst i Storbritannia hvor hun ble oppdaget av Dave Stewart fra Eurythmics som 16-åring. Allerede på sitt første album White Sugar i 2009 låter hun som en ferdig utviklet ­artist. Både den sjelfulle stemmen og gitarspillet var allerede på plass. En rekke album siden da har vært variasjoner over de samme temaene. Ikke bare blues, men noen indikasjoner på at hun også har sans for både r&b, soul og rock. I 2021 kom hun med The Blues Album på Joe Bonamassas KTBA Records. Det inneholdt hennes versjoner av kjente blueslåter. Bonamassa var med i kulissene og det var inspirerte versjoner. Live albumet Blues From The Heart Live var en variasjon over de samme temaene. 
Hennes siste utgivelsene ­Nobody’s Fool er noe helt annet. Produsert av Joe Bonamassa og Josh Hart får vi presentert en artist som her viser flere sider av sin musikalske palett. Tittellåta drar i gang med en slidegitar som gir assosiasjoner til George Harrisons My Sweet Lord før den rocker stødig avgårde. Taylor drar av en kraftfull kort solo i midten av låta før den samme slidelyden vender tilbake på slutten. Bad Blood begynner akustisk før en elektrisk Morricone gitar varsler at vi er på vei til ville vesten. Won’t Be Fooled Again hadde glidd rett inn på en Eurythmics-plate, men det er ikke tidligere mentor Stewart som har skrevet den. Det har hun gjort selv. Veldig fengende, og Bonamassa slenger med på en solo. Just Not Getting Over You er fengende r&b med blåsere. Fade Away er noe helt annet. En pianoballade om hennes døde mor. En naken låt som bæres av hennes hese sjelfulle stemme. Bonus er en stem­ningsfull cello med Tina Guo. Then There’s You er rockende T. Rex boogie på steroider. Runaway er en låt som drives frem av en akustisk gitar og steelgitar lignende gitartoner. Taylor har mer variasjon på lager og drar til med Figure It Out, som hadde glidd rett inn på et album av ­Pretenders eller Blondie, men har selvfølgelig en råere solo. The Leaving Kind kan nesten kalles en powerballade, med akustisk innledning, spanskinspirert solo, men også en elekrtisk på slutten, som fades ut alt for fort. Albumet avsluttes med New Love, en spretten r&b/soullåt med blåsere, som avslutter på en optimistisk måte et album preget av et trøblete kjærlighetsliv. 
Det er helt klart at Taylor har hatt godt av å komme til kretsen rundt Bonamassa. Hun har aldri laget et dårlig album, men dette er mer ­variert og fengende enn tidligere utgivelser. Nå er fremtiden så lys ut at hun må ta på seg solbriller.