Bill Troiani vokste opp med Paul Stanley fra Kiss og spilte i band med han som tenåring. Så kom han drivende til Norge som bassist for den utmerkede americana- og country singer/ songwriter Tom Russell som ble geniforklart herfra til New York på 80- og 90-tallet. Etter å ha gjort en tidløs countryplate som The Bills sammen med Bill Booth er Billy T Band endelig tilbake etter seks år siden bandet ga ut albumet «Reckoning». 
Albumet åpner litt Texas-style med «Is it better» som lekent treffer en tidløs følelse av 60-­tallets hitlåter der blues, r&b og pop spilte opp til tidløs dans slik Gary U.S, Bonds må ha påvirket både bluesband og artister som en ung Bruce Springsteen på 60-tallet. Kombinert med en less-is-more spilleglede a la Rockpile og Nick Lowe, og noe av den hvite r&b-tuningen du finner hos Southside Johnny i New Jersey når han møtte Springsteen til fest på Stone Pony. Hvem sa at 60-tallets verdier ikke er de beste verdier fortsatt? Musikken er tidløs. 
«Diggin’ too deep» fortsetter med en nesten Tom Petty-temperert låtskriver-kraft. Igjen produsert og spilt med akkurat det som trengs.
«Back on track» er mer tydelig gitarbasert med noen av Link Wrays elementer fra 60-tallets blues/surf/garasjerock. Det er Aamund Maarud som spiller gitar på denne låta i en gjesterolle som virkelig kler Billy T Band. Det gnistrer av låta og av gitarspillet. Du er på rockeklubben her, og dette er helt ærlig tøffere enn noe Keith Richards og Rolling Stones har gjort på lenge. 
«River catching fire» tar deg tilbake til J.J. Cales countrybluesland. Swampy blues med et nikk eller to til Tony Joe White, og med funky elementer og mye suggererende kraft slik du kjenner countrybluesens mester, J.J. Cale. Med hans malende blueshender, om enn med mer møkkete produsert vokal enn du husker J.J. Cale for.
«Hi paradise» er en mer personlig låt om hvordan man føler at man gir og tar i livet, og er en råsterk singer/songwriter-­opplevelse for sene kvelder og glass med dunkelt innhold. Ikke en blueslåt dette, men har likevel mye blå følelse som en Randy Newman (med litt lysere stemme) der et Nick Cave­-melankolsk piano og nordlysmalende effekter (trolig malt frem av Fats Kaplins fiolin og pedal steel) sender deg ut i en tankerekke med sterke følelser. Et nakent og ekte øyeblikk der sårbarheten flekkes åpen i dagen. Årets låt?
Energien sparkes tilbake og du dras inn på rockeklubben igjen med «Here it is». Den tar tilbake den tøffere attityden med en følelse av barskere Tom Petty og et herlig gitar/ bass-riff. Mange rockeband prøver å hente 60­tallets bluesrock og rockefølelse inn i moderne sett­inger og nyere lydbilder. Band som Strokes (tidlig 2000-tallet) og The Kooks (senere utover 2000-tallet) har gjort det med vekslende hell. Her er hellet ikke vekslende, her handler det ikke om hell, dette er the real deal der det å holde tilbake får rockeriffet og Bills synging til å snerre slik også Kiss leverte sine beste låter på 70-tallet. Men dette er rockelåta for voksne gutter og jenter, en tøff og ekte til beinet rockeopplevelse loves så husk mørke klær og gled deg til Lee Clayton-nerven!
Country-twangen er aldri mer tydelig fremme enn den er på «If I could only see», der Fats Kaplins fele og en bluegrass-attityde helt opp mot Alison Krauss band Union Station leder deg til bardisken. Mer enn trivelig i kompani­skap med albumets tidløse bruk av blues og old school rock. En følelse som forlenges med litt gypsy-følelse på «It is what it is». Nå nærmer vi oss Leon Redbones tidløse vaudeville og akustiske briljante countryblues med trekkspill (igjen Fats Kaplin) og nesten litt Tom Waits magi. 
«Love and goodbye» er som å møte på en mannlig bekjent av Amy Winhouse. R&b og pianodrevet låt som av en eller annen grunn minner meg litt om fine Ben Folds Five  
«Fix me up» som en funk-groovy gospel/soul-reise inn i Ben Harpers lekende verden på sitt mest nakne og troverdige, med hele rekka av Blind Boys Of Alabama i bakgrunnen. En fin og sakral avslutning på et glimrende album fra Billy T Band.  
Bonus-låta «Go on little girl» som er lagt ved i CD-utgaven av albumet er som hentet fra Southside Johnnys fantastiske pop/r&b-verden med røtter i 60-tallet. Du danser ut av dette albumet på samme måte som du lekte deg inn med «Is it better». Fortsatt med Håkon Høye på gitar/vokal, Ian F. Johannessen på diverse gitarer og Alexander Pettersen på trommer og perk.Mer country og americana og singer/songwriter smeltet sammen med amerikanske blues og rock-tradisjoner enn tidligere kanskje, mer sammensatt av alt som fikk en mann til å ville starte band i USA rundt 1969.