The Texas Horns består av Mark «Kaz» Kazanoff på tenor saksofon, John Mills på baryton saksofon og Al Gomez på trompet. Om du var på Notodden Blues Festival i sommer så du dem kanskje akkompagnere Jimmie Vaughan til stilsikker blues-­suksess etter Texas­-oppskrift ­i Hovigs Hangar. De har akkurat nå sluppet sitt tredje album, «Everybody’s Let’s Roll». Og det svinger akkurat så levende som du kan tenke deg et Texas blues og old-school rock’n roll & swing band kan trekke i gang når det handler om musikken som får enhver annen fest til å blekne.
Jeg mener det, musikk og album som dette er nesten farlig å sette på om du har intensjoner om å gå til ro før neste dags arbeidsdag en time eller to senere. Du blir – unnskyld uttrykket – jævlig giret av musikken og måten dette bandet leverer sammen på.
Her er instrumentale låter som definitivt ikke trenger noen vokal fordi blåserrekka «synger» med mye sjel og swing og attityde som et tre-hodet troll. Men her er også vokale perler, som åpningslåta som også er tittelsporet, der vår ­favoritt Carolyn Wonderland har trukket foran mikrofonen. Her trekkes også mannlige favoritter inn foran mikrofonen, som Mike Zito på «Why it always gotta be this way» og Guy Forsyth (sammen med ­Carolyn) på nesten zydeco-groovy «Alligator gumbo». Guy fyrer opp flere låter her som «Die with my blues on», med en nesten Gregg Allman-tung vokalprestasjon. Herregud så bra stemme på den mannen. 
Og hvorfor ikke overraske med et instrumentalnummer av Beatles-låta «I want you (She’s so heavy)»? Joda, selvsagt er det lov å leke litt når man heter Kaz Kazanoff, John Mills og Al Gomez. Dette er tre av Texas’ fineste blåsere innenfor blues-segmentet som du har hørt rundt artister som Marcia Ball, Jimmie Vaughan og Delbert McClinton.
Og Jimmie Vaughan vil være med på festen han også. Slipper til gitaren sin på «Too far gone» og Chicago-klassikeren «J.B.’s rock», som er albumets festfinale. Gitarister vi elsker, som Johnny Moeller (dagens Fabulous Thunderbirds-gitarist) og Anson Funderburgh, er også tungt inne sammen med blåserrekka. Og Marcia Ball klarer heller ikke holde seg unna med sitt dansende piano på «Ready for the blues tonight». Og jazz-sangerinnen Carmen Bradford, som sang med Count Basies orkester fra 1983 til 1991, synger på «Watcha got to lose». Dette er en livgivende plateutgivelse. Sjelden er en plate mer liv­givende enn dette.
Mindre kjent for mange er trolig Matt Hubbard som slipper løs sine tangenter på «I ain’t mad with you», men han har drevet Willie Nelsons hjemmestudio i over 20 år og jobbet tett med country-legenden, og var med i 7 Walkers sammen med Grateful Dead-trommeslageren og Meters-­legenden George Porter Jr. Trommeslager Brannen Temple er dagens trommeslager for fantastiske Ruthie Foster og er kjent bak turnebandet til både Eric Burden og på studioplater for Gary Clark Jr.
Men i senter for alle de fantastiske gjesteartistene er tre blåsere, The Texas Horns, som vet hvordan en fest skal svinge. Med et album der 11 av 13 låter er skrevet av dem selv. Tidvis funky, bluesy, gritty r&b, 50’s 60’s rock’n roll og med masse groove og swing. Å styre unna denne Texas-plata er som å få en 4-åring forbi boks­ene med godteri en lørdag. Uimotståelig og til å anbefale til helvete fryser!