Enda en artist som er kjip på biografiske opplysninger, men mye tyder på at han er transplanert fra Italia til Chicago. Der skal han ha avtjent førstegangstjenesten i bandet til Linsey Alexander før han kom med sitt første album Playing My Game Too i 2011. På gjestelista sto folk som Lurrie Bell, Rockin’ Johnny, Dave Herrero og Bob Stroger. I 2015 fulgte So Close To It med samme Lurrie Bell og Billy Branch. I forbindelse med den skrev enkelte kritikere at han var en god blanding av T-Bone Walker og BB King. Det er litt vanskelig å forstå på dette albumet som er hans andre på Delmark. Her går det stort sett i standard variasjoner over tradisjonell Chicagoblues med noen skrudde produksjonsgrep på vokalen. Noe overraskende da produsenten er Anson Funderburgh. Half Way in The Devils Gate er relativt tilbake­lent, men vokalen er mikset til å høres ut som om han står på gangen og synger. Eller er det i helvete? C.H.I.C.A.G.O er så standard shuffle som det kan bli, mens tittellåta skrur opp tempoet litt og legger på et dominerende munnspill. En slags talkin’ blues med litt taktskifter. Playing My Game Too fungerer bedre med både Funderburgh og Rodio på gitar. That Damn Cocaine håper jeg ikke er selvbiografisk, men mye tyder på at han forsøker å be om unnskyldning for noe. Det begynner også å bli ganske åpenbart at mannen trives bedre med å snakkesynge enn å utfordre stemmebåndene. The Asymptomatics er en svingende instrumental med munnspillet i fokus. For undertegnede blir munnspillet det beste på dette albumet selv om det isolert er noen trivelige øyeblikk her og der, men spesielt originalt er det ikke.