Det er syv år siden Walter Trout så vidt overlevde en helt nødvendig levertransplantasjon som kom i 12. time. Albumene han har sluppet etter å ha kommet tilbake som hardt rockende bluesgitarist og en av bluesgitarens største nålevende personligheter har vært noen av hans mer gripende. Spesielt «Battle Scars» var en ut-av-kroppen tilbakekomst av en plate. En plate om å overleve. Også «The Blues Came Callin’» fra midten av 2010-tallet hadde denne følelsen, før Walter Trout gikk videre med mer personlige og balanserte bluesrock-album enn det han har levert tidligere med «We’re All In This Together» og «Survivor Blues». Det har vært mye sterkt materiale på disse albumene vi nevner. Han har hatt en lang solokarriere etter at han løsrev seg fra John Mayalls Band sent på 80-tallet til han ble alvorlig syk.
Jeg og mange med meg ble nokså overrasket, for min del positivt, over forrige albums dempede toneregister. Nærmest som et balladealbum var «Ordinary Madness» noe nytt, der Walter tok opp temaer som samlivsproblematikk og å se seg selv i selvransakelsens lys. Etter at han under pandemien valgte å flytte permanent til Danmark med sin danske kone har sikkert mange ventet på den mer bredbente bluesrock- og hardrock-gitaristen han var før han ble alvorlig syk. Mange likte de albumene der, selv om jeg synes han hadde en tendens til å gjenta seg selv for mye. 
Er du en av dem som savner de dagene med Walter Trout, så bringer dette albumet mye av det tilbake. Låter som innledende «Ghosts», som øser avgårde med full Allman Brothers-pupp med Hammond B3, tunge trommer, bass og gitarer utenpå brystkassa, er tung og intens bluesrock slik Walter Trout ofte låt før sykdommen. Allman-følelsen følges opp med den syrete country-rockete «Ride», med virtuost og glimrende gitarspill fra Walter. Country-forføringen i Allmans ånd fortsetter med «The fertile soil» på et vis som brødrene Haugen i Hellbillies må elske, før veggene rives helt ned som av en «furious» Johnny Winter på «High is low». 
Ballade-formen fra forrige album sitter heldigvis litt igjen også på dette albumet og bryter opp det litt massive lydbildet på noen av låtene. «Follow you back home» er som sluttscenen i en litt tåredryppende amerikansk drama-film. Den samme drama­tiske realiteten og betroelser om at vi alle kan ende opp i helvete skinner gjennom på «So many sad goodbyes». Avslutningen på albumet med hardt-rockende «I worry too much», boogie-woogie følelsen i «Leave it all behind», tungt sørstats-rockete «Hey mama» og den blå avsluttende balladen «Destiny» setter ikke spor slik som flere av de sentrale låtene vi nevner. Sett sammen med at noen av de innledende låtene har mer intensitet og attityde enn innhold som virkelig beveger oss, må jeg si at dette albumet er ujevnt og ikke når opp til de albumene han har sluppet fra og med «Battle Scars». Men: her er noen låter som er fenomenale, så om du som meg er Walter Trout-fan kan denne plata lures inn bakveien og spilles i biter når du er alene og ølen er duggfrisk!